Av diverse grunner så får man ikke alltid sett alt. Trist men dessverre sant. Dersom grunnen til å misse Vålerengakampen er opphold i utlandet kan en jo alltids prøve å bøte skaden ved hjelp av et fremmed lag. Det er ingen perfekt løsning men total fotballavholdenhet er jo enda verre. VPN, avdeling Italia, skriver postkort hjem.
Det hender at livet stiller en ovenfor vanskelige valg. Valg der alle alternativer fører til at noe går tapt. Slik også for denne skribenten, som fikk en enestående mulighet til å bo i Firenze en måneds tid, om våren utenfor hovedturistsesongen. Eneste lille problem var at et «ja» ville medføre uteblivelse fra tippeligaens første par runder. Akk ja, livet er et slit og man dør til slutt: Slutten av mars kom og jeg befant meg på et flysete med retning for Firenze.
Cecchi-Gori og hans sønn kjørte klubben i grøften økonomisk mens de ventet på urealistisk høye TV-inntekter. Pengene fra Baggio og Batistuta forsvant på italiensk maner i det store intet, og i 2002 skjedde det utenkelige, klubben ble erklært bankerott (for å bruke et italiensk uttrykk), ble fratatt navnet og degradert til serie C2B. Lavere går det ikke an å komme i italiensk fotball. Jo, det vil si, alle spillerene med unntak av Angelo de Livio forsvant, forståelig nok forsåvidt, og klubben måtte representeres hovedsakelig av en gjeng tenåringer med liten erfaring.
Vel, tross konkursen og degraderingen trakk Fiorentina godt over 20000 tilskuere, og det i en by med færre innbyggere enn Oslo. Klubben har spilt seg opp til serie B, der de ligger brukbart an med fortsatt gode håp om opprykk.
Så var det bare å hive seg på buss 11 da, retning Stadio Comunale, også kjent som Stadio Artemio Franchi, for å se 36. serierunde Fiorentina – Ternana med uvisse forventninger om hva en skulle få være med på. (Og her skyter jeg inn følgende: Jeg betalte 30 Euro for en billett midt på hovedtribunen, i svingene, der utsikten må ha vært omtrent like dårlig som fra Bisletts svinger tok man ca. 20 Euro. Jeg synes det var god valuta for pengene.) På bussen var det i tillegg til meg en et ungt par og en drittunge med Fiorentinaskjerf som tydelig skulle på kampen. Bussen var stappfull, men det var folk på vei hjem fra handleturen i bykjernen som fyllte setene og midtgangen. Trekker ikke Viola lenger? Redselen for tomme tribuner var grunnløs. I det stadionlysene kunne skimtes var det klart at det var jeg som var sent ute, stadion var 1/2-timen før kampen så godt som full og det skulle vise seg etter kampen at buss ikke er hovedtransportmiddel til fotballkamper i Firenze.
Vel framme på hovedtribunen finner jeg meg omringet av menn i 50- og 60-årene, strødd med en viss andel kvinner og barn for å si det sånn. Min egen aldersgruppe, som tross alt ikke er fullt så gammel, befant seg stort sett i svingene, løst anslått 5000 i søndre og kanskje 7-8000 i nordre «Curva Fiesole». Jeg trodde opprinnelig at det var i Curva Fiesole tifosi holdt til, men det kom synging og organisert tifo fra begge svinger – en meget bra ordning forøvrig, jeg tror det er klokt av Klanen å ha en avdeling på Gaza dersom en ikke svekker Vestbredden alt for mye. Og bortesupportere, hvor var de? Det var noen hundre stykker, i sørenden av hovedtribunen omringet av 20 meter høye vegger pleksiglass på alle sider i tillegg til en tom stripe tribune og en vegg av politi rustet for opptøyer. Ternanatifosien brukte forøvrig en god del energi på å kaste tente bluss over glassveggene på søndre sving, ut på banen og på hovedtribunen uten at politiet syntes å ta det alt for tungt. En annen interresant forskjell fra norsk supporterkultur var at de brukte en god del politisk symbolikk på flagg og faner: Che Guevara var prominent plassert midt på de store flaggene i klubbfarger og jeg så opptil flere kommunistpartiflagg.
Men det var fra svingene trykket kom. I søndre sving et stort hjerte (klubbsymbolet) formet av tente fakler, i nordre fyrverkeri og diverse bluss i flere farger. Blussfyringen var forøvrig noe anarkistisk med nye bluss fyrt opp under hele kampen. Fakkelhjertet var en klar vinner. Det ble også kjørt tifo, om enn i mindre format, i begnnelsen av 2. omgang. Syngingen var meget bra. Det er ikke tak på Stadio Comunale men man fikk allikevel til samstemt sang med godt volum, tildels felles fra begge svinger, tildels hver sving for seg. Fra Curva Fiesole ble det sunget under hele kampen. Etter Firenzes mål og mot slutten av kampen ble langsidene med, til og med på hoppingen som hørte med til seierssangen – og det er utrolig kult å se ca. 30 tusen hoppende, syngende, gale og glade italienere. Fra mitt område på hovedtribunen var støtten av en form som er velkjent fra Sutreberget (eller Klagemuren om du vil): høylytt utskjelling av egne feilpasninger, motstandere generelt og dommeren spesielt, litt latinsk krangling om hvordan laget burde spille, men i og med seier og spillemessig overtak stort sett med godt humør.
Selve kampens gang skriver jeg ikke så mye om. La det holde å si at Fiorentina scoret etter 8 minutter etter et langt utspark fra keeper ble stusset videre til Graffiedi som plutselig befant seg helt alene med keeper, ballen ble sikkert plassert til venstre for keeper. Forøvrig var kvaliteten på spillet høyt, Vålerenga hadde neppe valset over all motstand i serie B for å si det sånn, men det var selvfølgelig også en del irriterende trekk ala filming og uthaling av tiden som trekker helhetsinntrykket noe ned. Di Livio var den eneste spilleren jeg hadde hørt om fra før, men han er tydeligvis en aldrende mann, og var langt fra den beste på banen.
I alle fall, kampen endte 1-0, og vi kunne fornøyd spasere hjem. Det vil si, jeg kunne spasere, resten av gjengen – så godt som 30 tusen stykker satt seg på mopedene sine og kjørte med 5 cm klaring fra hverandre, fra parkerte biler og fra skrekkslagne fotgjengere i en 60-70 km/t. Politiet hadde klokelig stengt av de viktigste veiene for all annen trafikk mens mopedene rant som en elv ut i natten.
I sum så anbefales et besøk sterkt. Stemningen var noe helt annet enn det man opplever på engelske baner for tiden, skal Klanen utvikle seg burde man kanskje tenke på å hente flere impulser fra for eksempel italiensk fotball.
