Det er ikke alltid man får dratt på kamp. Noen få ganger må man prioritere kone, barn eller rett og slett en viktig kunde. En av VPNs faste skribenter sitter fortsatt lamslått og stirrer tomt i veggen. I Paris 2000 km fra Kadettangen.
Overskriften betyr dritt på fransk – hvis du ikke viste det da. Jeg fant ikke på noe annet å si. Her sitter jeg i metropolen Paris og jobber. Jeg måtte reise på «short notice» som det heter på konsulentspråket, og gikk dermed glipp av en bortetur til Bærum.
I ettertid er jeg egentlig like glad for det. Jeg satt på sidelinja i dag. Første omgang klikket jeg refresh på VGs livesider som en gal mann. Det startet oppskriftsmessig med 0 – 1 etter femten minutter.
Jeg smiler for meg selv mens jeg venter på fortsettelsen. Smilet går over i vantro grimaser noen sekunder senere. Bærum utlikner til 1-1 direkte fra avspark. Har ikke gutta lært enda? Det første minuttet etter scoring så er det viktig å være våkne. Men neida, her går vi rundt i målrus og glemmer at Bærum også har fotballspillere på banen.
Og så skjer det som ingen, absolutt ingen ville tro at skulle skje. Bærum går opp til 2 – 1. Og så til 3 – 1. Jeg sitter og svetter, jeg biter negler. Klokka 1900 er det 4-4-2 på NRK P1. Jeg kobler meg opp via statskanalens webradio.
«Det er mange bomber på gang, og den største er i ferd med å detoneres i Bærum!» Fortelles det.
Men jeg har trua på gutta. Dette greier vi. Vi har reist oss før, Vi skal kjempe, vi skal vinne.
NRK er inne fra hele landet. Flere lag går på den ene skrellen etter den andre.
«MÅL!» Kommer det fra NRK. Jeg skvetter til så svetten skvetter. Men ikke noe fra Bærum.
«MÅL!» Kommer det fra NRK. Jeg har puls i 180 nå.
«MÅL!» Kommer det fra NRK. Og sannelig har vi ikke startet opphentinga. Rekdal scorer, og Vålerenga presser på. Bærum kjemper som om det var det siste de skulle gjøre her på jorda.
«Det ligger et mål i lufta forteller NRK.» Så går de direkte over til Kadettangen. I sluttminuttene reddes det på strek. Bærums keeper spiller sin livs kamp, og til slutt blåses det hele av.
David har slått Goliat. (Han pleier jo å gjøre det.)
På Martins står sikkert jubelen i taket. I Bergen flagges det. På Ullevål Hageby tennes sigarene og champagnen sprettes.
Cup er cup – Askeladden har bevist nok en gang at han er klar for kongsdattera og halve kongeriket.
Jeg sender en tekstmelding til min gamle nabo: Midtbanespiller på Bærum Jostein Trulsrud. Jeg må bite i meg hovmodet fra noen uker i forveien da jeg ringte og fortalte ham hva som kom til å skje på Kadettangen denne ettermiddagen.
C’est la vie. Sånn er livet. Det stinker. Jeg forlater kontoret, og beveger meg mot den første baren jeg finner. Her drukner jeg sorgene i en stort antall «grande bieres» og lurer på om berg-og-dal-banen Vålerenga snart kan ta av og legge seg i pen cruisefart på motorveien mot hegemoniet i norsk fotball.
Jeg vet ikke om det er mulig å bruke andre situasjoner for å komme seg ovenpå igjen. At vi ligger på andreplass virker nesten som en absurd spøk. At vi til tider rundspilte Rosenborg for noen uker siden. At kjørte over Odd (som også røyk ut i går) virker helt usannsynlig.
Men sånn er fotballen. Rund og ganske så uforutsigbar.
Denne kampen går inn på lista over mine topp 5 værste opplevelser med dette laget. Jeg gidder ikke å liste dem opp en gang. Nå ser jeg framover:
På søndag er det bortekamp mot Sogndal. Laget ligger i bunn av serien, og akkurat det bekymrer meg en smule. Vi har liksom ikke for vane å spille glansfotball på Fosshaugane, men ting kan endre seg…
Jeg er evig optimist. Jeg svikter ikke laget, og jeg skriker ikke på nye spisser. Jeg vil ha full innsats. Om det holder til seriegull eller en hederlig fjerdeplass så gir jeg rett og slett faen så lenge gutta gir alt.
Er det for mye å be om eller?