Tippeligaen 15. runde – Ullevaal 26.07.2004 – 20.477 tilskuere
Hvorfor er det alltid sånn ?
Sånn er det bare. Vi sier det til unga våre, vi kan si det til hverandre. Sånn er det bare.
Vålerenga:
| Arni G Arason | ||||
| Brocken | Wæhler | Hagen | dos Santos | |
| Hanssen | Swift (Hovi 21) | Jalland | Holm | Berre (Rekdal 70) |
| Fredheim Holm |
Mål/Kort:
| 39 minutter | Freddy dos Santos | 1-0 | ||
| 1-1 | Markstedt | 59 minutter | ||
| 1-2 | Markstedt | 89 minutter | ||
| GK | Jalland | |||
| GK | Rekdal | |||
| GK | Swift |
Hoveddommer: Tom Henning Øvrebø
Ja, da vi kan se framover og trøste oss med at det er under ett år til vi kan ta skalpen til Lyn, men det er mager trøst. Det hjelper fryktelig lite når lagene til Royal League skal plukkes ut. Det hjelper oss ingen ting når plasser til e-cupen og medaljer deles ut. Det hjelper faktisk ingenting før neste år.
Det burde ikke være noe mål å slå Lyn, det burde være en selvfølge. Lyn var defensivt orientert, Lyn var fantasiløse, Lyn var kjedelige og Lyn fikk tre poeng. Men glem Lyn nå, og se på hva vi presterte. Vi ledet 1-0 til pause i en kamp hvor vi hadde et visst, ja nærmest halvhjertet grep på kampen. Vi herjer ikke og vi skaper ikke en eneste kvalifisert målsjanse før pause bortsett fra straffen som kom ut av ingenting. Vi fikk den i gave av en urutinert og hardt sugende Cristoffer Dahl, som forøvrig burde ha fått sitt andre gule kort etter en stygg takling i knehøyde på David Hansen i andre omgang. Dos Santos putter sikkert fra 11-meteren og vi går til pause med 1-0.
Bunnlinja er at etter første omgang er det bare rammen rundt kampen som minner om et byderby, stemninga, tifoen (som ble mer positivt omtalt en kampen, i pausa på Canal +).
Bra jobba på tribunen, men desverre handler ikke fotball om hvem som er flest, synger best, roper høyest eller har den feteste tifoen. Fotball utspiller seg innenfor krittstrekene. Alt fotball handler om er å ta poeng. Vi tar ikke nok, når vi avgir 5 poeng mot Lyn denna sesongen.
Jeg håpet Reka skulle gi gutta en tordentale i pausen. Vi spillte slappt og fantasiløst. En spiller som Per Egil Swift hadde jeg ventet å se ivrig som Frank Strandli foran kassa på Mcdonalds. Jeg hadde ventet han skulle ta tak og briljere og vise at han hadde noe å tilføre etter skadeavbrekket. Jeg venter enda. Men vi tapte ikke på grunn av Swift eller andre enkeltprestasjoner eller mangel på dem. Vi tapte fordi vi venter i 75. minutter før vi begynner å vise at vi VIL være sjefer i byen. Før det så lunker vi bare over Lyn, før vi pingler dem inn i kampen igjen. Det lyste ikke hat og vilje av øya til spillerne, det lyste ”en vanlig dag på jobben”.
Alle så at Hamoud var farlig på høyrekanten, vi hadde ikke noe mottrekk.
Alle så at Lyn var farlige på dødball, vi gjorde ingen mottrekk.
Jeg blir irritert over å høre Rekdal litt flåsete si at Lyn vant på flaksen igjen. Jo da de skårer mot spillets gang de siste 15 minuttene. Men vi hadde da 75 minutter før det, med muligheten til å eliminere en flakseavgjørelse på kampen. Den muligheten skusla vi bort og det er ikke noe å flåse med. Vi lot flaksen få spille en avgjørende rolle. Det er undermåls, og grunn nok til at Rekdal som sjef skulle stormet inn i garderoben, både til pause og etter kampen, og knust noe stort, dyrt og tungt. Det er grunnen til at spillerne fortsatt skulle jogga rundt på Ullevål.
Vi spiller hjemme, vi så Lyn spillerne gikk tomme på slutten, tenk om vi hadde kjørt med høy intensitet hele veien.
75 minutter med taffel er ikke bra nok for et lag med ambisjoner. 15 minutter med høy intensitet? Selv Daniel Braaten hadde orka det. De siste 15 minuttene har vi intensitet og sjanser nok, men Lyn putter på en dødball igjen. Arni tar et lite skritt frem og rygger tilbake på begge målene, men ingen av de var keepertabber. Ingen av de var mål han SKAL ta, men jeg er overbevist om at noen kamper vil gjøre Arni godt. I går var han bare vanlig tippeligakeeper, jeg tror det bor en mirakelmann i han, han må bare få tid.
Ellers er det vanskelig å være uenig med Reka, etter de 15 minuttene det var skikkelig derby på banen, var det urettferdig og kun flaks at Lyn vant. På den annen side så er det ingen som vinner i lotto hver eneste lørdag. Flaks er relativt jevnt fordelt, derfor blir man litt småilter når flaks er forklaring på seier eller tap. Egenskaper er skeivt fordelt og når vi er best må vi kreve at vi viser det. Mandag 26. juli var den kvelden Arni, Hagen, Wæhler, 2*Holm, Swift, Jalland, dos santos, Berre, Brocken, Hippie, ja hele laget, hadde muligheten til å vinne hjertet til over 20.000 på Ullevaal. Tvinge dem til å bli engasjert, tvinge dem til å elske klubben så høyt, at dem føler at de bare MÅ tilbake hver søndag/mandag. At de bare MÅ snakke om kampen og spellerne i kantina på jobben på tirsdag. Den sjansen blåste dere. Tipper folk nevner Enga i forbifarten, snakker litt om klanen de ”morsomme sanga”, litt om tifoen (sto det virkelig ”fuck lyn fc”, ja den Klanen den Klanen…), for deretter å snakke om været og tv-serier sånn som de pleier. Dere kunne vunnet hjertene til hele Oslo. Dere kunne blitt idoler for masse drittunger på Ekebergsletta. I morra er dere glemt av alle som ikke brydde seg før 26. juli 2004. Lyn vant kampen og alle, gamle som unge, gikk hjem forsmådde. Lyn vinner ingen hjerter, uansett.
Hvem var vår beste? Det blir som å spørre en som er matforgifta, om maten var god sånn bortsett fra at den var bederva. Vår beste spiller, det kan vi begynne å snakke om når vi har levert varene.
Kort oppsummert:
3 mål alle etter dødball. Bare ett kom rett vei. Over. Fine. The end.
Dommer Øverbø klarte seg forøvrig greit. Han KUNNE vist ut Dahl med to gule. Syntes også han KUNNE gitt hippie straffe i første omgang, men langt i fra noen skandale at han lot være.
Gule kort: Swift, Jalland, Reka
SISTE:
Det måtte et ”barbesøk” til for at VG og Nettavisen skulle gidde og omtale rammen rundt kampen. Selvsagt ikke bra. Men Morgan ”hvor latterlig kan man bli” Andersen løser den krimsaken i reneste Agatha Christie stil. Først skylder han på ”Klanen” som sådan, før han revolusjonerer all nyere tenkning rundt drapsvåpen. ”Man kan ta livet av folk med en barkrakk”. Hvilken innsikt. Hvor tar han det fra? Hvor mange kilometers kjøring er det mellom Ullevål og Higbury? På veien? Og i kjøreboka? Har ikke Preben et tomt nok liv, om ikke Morgan ”vet hvordan” skal skremme dem fra og gå på pub også. Drapsvåpna er jo lina opp foran baren….