August har pleid å være den måneden apatien slår grobunn hos meg. Sol, lettkledde damer i Karl Johans gate, pils, deilige bikinikledde damer på Huk, varme, skyfri himmel, deilige damer som slikker sol i parkene og mer pils har ikke klart, i samme grad som under de uskyldige ungdomsårene, å få meg ut av fatning. August pleier å være måneden Vål’enga virkelig befester sin posisjon i bunnen av tabellen.
I august har jeg som regel stått apatisk og sett opp på at sekken er i ferd med å snøres igjen. Tunnelsynet tar form i færre muligheter og større fokus på lagene rundt. ”Dersom XXX taper for Rosenborg på Lerkendal, trenger vi sannsynligvis bare en uavgjort i Stavanger uka etter”.
Problemet med mine kalkulasjoner er at jeg som regel ikke rekker annet enn å tenke dem ut før for eksempel Satans svøpe, i form av Kongsvinger, vinner borte mot RBK. På toppen av dette begynner media å messe om den alltid skakkjørte økonomien i klubben: ”Vål’enga 130 mill i minus siden ’97” og ”Nedrykk betyr minst 20 mill i tapte inntekter og spillerflukt”.
Noen som husker Kuvicek-saken? ”Vi i XXX ønsker ikke poengene, vi ønsker bare rettferdighet” sa Elisabeth Holm. Vel, rettferdighet har du fått in tøyte. Det er lenge siden jeg har sett det gamle favorittlaget til Henry Rinnan i eliteserien. Enda større konsekvenser skulle det vise seg at et nedrykk i fjor hadde hatt. Plutselig var spillerflukt, poengtrekk og skarve 20 mill i minus å regne som peanuts i forhold til konkurs, degradering og faens svigermor.
Selv husker jeg hvor medtatt jeg var i dagene før den avgjørende kampen mot Sandefjord. For meg var dos sitt stangskudd på bortebane spikeren i kista. Jeg hadde psyket meg fullstendig ned og dro til Vallhall for å se Vål’engas endelikt som fotballklubb.
Her skulle vi nedsables av en Vål’engahatende trener og en reject. Jeg visste på forhånd at Magic Thorsen kom til å gjøre noe han aldri i verden var i stand til å gjøre som Engaspiller – eller for en sak skyld ved en senere anledning heller. Jeg var totalt kake i pausen og måtte sette meg ned. Du vet at motspilleren ikke spiller med rene kort når en av Elisabeth Holms tidligere disipler i form av Trym Bergman scorer to fra backplass og Magic Thorsen sender av gårde en lefse fra 40 meter. Magic ute av balanse og med treffpunktet ute på lilletåen skal ikke bety problemer for andre enn Vål’enga. Men Vål’enga er Vål’enga, hadde vi ikke vært det hadde ikke Rune Lothe putta sine to eneste eliteseriemål limt i Bolthofs høyre kryss. Unødvendig å si at begge skuddene var fra godt og vel 30 meter. Slike spillere scorer alltid mot – og bare oss.
Som uskyldig 10 åring oppdaget jeg ved et hell Vål’enga en vinterdag på Amfi’n og mine venner og jeg tok i begynnelsen noen turer sammen med en far ned for å se hockey. Etter hvert ble vi eldre, og kunne ta turen selv – også til Bislett.
Første kampen jeg så på Bislett sammen med mine to Vål’engainteresserte venner var ”best i byen” treningskampen mot Lyn i ’92. Vi tapte 0-2, etter 2 mål av Kenta i hans Lyn debut, med et for meg legendarisk lag. Morten ”Salto” Dahl var en pløsete og treig kant, men han kunne ta saltoinnkast, Jan ”Kukken” Kokkim var rask, driblesterk, 18 år og for tørst, Anders ”Sola” Solheim var stor og treg, men sjekket opp Gro Espeseth på Reisesjekken, Kristen ”Krasj” Seegård sto oppe på kongetribunen etter at opprykket i ’93 var klart og flekket rævv mens matrisen kastet Supermario drops på oss som sto under– man blir ikke glemt med det første da… I tillegg hadde man jo kjæledegger som Pitbull-Terje. Mannen som var skadet første halvdel av ’94 sesongen og som man hørte gjetord om av den mer rutinerte garde. Da han endelig var tilbake spilte han 11 kamper uten å score.
1993 var året jeg tok det store steget og meldte meg inn i Klanen. Nummer 258 sto det på giroen, dritstolt som jeg var den septemberdagen, var det liksom ikke så viktig at det ikke var mange kampene igjen av den sesongen.
Det var dette jeg satt og tenkte på i puben under tribunen på Vallhall etter den avgjørende kampen mot Sandefjord, minnene fra mer eller mindre 17 år med Vål’enga og de seks minuttene, Jonas Krogstad og Hippie som skilte oss fra helvete og Magic Thorsen fra å bli tidenes trusefukter i Sandefjord. 6 små minutter og en tverrleggertreff som detter ned på hodet til Krogstad. Hva hvis skuddet ikke hadde spretti ut på banen igjen, men over mål? Hva hadde skjedd da?
Vål’enga er tross alt et av fundamentene i livet mitt.
Egentlig var det ment at det skulle bli et skikkelig party der. Alt av stoler var ryddet og de hadde dyttet inn en container med boksøl, men jeg tror det ikke var mer enn 20 som orket å ta turen under tribunen. Stemningen var langt fra høy, den bar preg av en stillferdig lettetthet. Ingen orket å si mye, de færreste orket å stå. Vi hang rundt de få bordene eller satt på gulvet. Jeg var tydeligvis ikke den eneste som hadde fryktet et dårlig resultat mot Sandefjord. Etter det var det vel meningen at så mange som mulig skulle møtes på Bohemen og feire fortsatt eksistens med spillerne, det orket jeg ikke, det føltes riktigere å ta en tur ned på Vertshuset, å være i nærheten av røttene til klubben.
De verste prognosene for et tap var vel som følger:
Tap betyr førstedivisjon, men økonomien var så skrall at vi ikke hadde fått lisens og dermed måtte vi ha spilt i 2. divisjon.
Hadde det skjedd hadde det blitt konkurs og vi hadde blitt nødt til å ta turen ned i 4. divisjon.
Var det ikke slik det ble skissert? Hva hadde skjedd dersom det ble stang ut i på banen i stedet for stang ut på tribunen? Greit nok, jeg hadde sikkert sett kampene i 4. divisjon eller hvor vi måtte ha startet opp igjen – og fått med meg noen bortekamper på Rommensletta, Grusbanen på Voldsløkka og Friggfeltet, men derfra til der vi i er i dag er veien lang.
I dag er det nesten vanskelig å sette seg inn i den eventuelle situasjonen et nedrykk ville medført. Fokuset er flyttet frem og opp på tabellen. Slik er fotball, ingenting blir så raskt historie som gamle kamper. 3-0 slaktingen av Fredrikstad gjør at vi igjen er på en såkalt Royal League plass, med 6 poeng opp til serieleder Rosenborg. Enda vanskeligere blir det med tanke på de spillerne vi har fått de siste ukene. Det heter seg jo at man ikke skal endre et lag i medgang, men samtidig er også det tidspunktet å forsterke et lag. Det er mye enklere for Iversen og Arason å komme inn i spillerstall som opplever suksess, og det må jo en foreløpig fjerdeplassen i serien sies å være selv om vi omsetter sjansene våre med like stor kløkt som Mike Tyson har styrt sin personlige økonomi.
Men det er når denne åpenlyste tilfredsheten over at det er i ferd å løsne for oss at tankene om hva som kunne ha skjedd melder seg. Hva om skuddet hadde gått i tverrligger og over…
Så selv om jeg ble like forbanna som alltid etter årets urettferdige derbytap mot Lyn, og direkte mannevond over tapet mot Bærum så er det ofte det sniker seg inn en ydmyk følelse når man får den totale situasjonen til Vål’enga litt på avstand. Og den situasjonen melder seg jo nå. Vi skal ikke spille i cupen mer i år og OL har akkurat startet, så fokuset akkurat nå er ikke på Vål’enga. Jeg blir oppriktig oppstemt over 4. plassen i serien, at klubben klarer å hente kapasiteter som Arason og Iversen midt i sesongen, at de klart å hente gode forsterkninger som Brocken og Fredheim Holm før sesongen, at forsvaret virker kompakt, at midtbanen er jevngod og mer til med de fleste andre i eliteserien og klarer å styre de fleste kampene – og ikke minst: Damene på Karl Johan har aldri vært vakrere enn nå!
Og jeg vet at dette ikke hadde vært mulig dersom skuddet i tverrliggeren hadde havnet oppe på tribunen..