”En by, ett lag, ett Vål’enga” synger vi. For oss er fotball og Oslo synonymt med klubben vi elsker. Vi identifiserer oss med laget, verdiene og historiene om klubben i våre hjerter. Men er det slik at enevelde er å foretrekke?
Siden tidenes morgen har historien blitt drevet fram gode og onde krefter. For det meste er det Gamle-Erik og hans kompanjonger som har stått for underholdningen. Kriger har blitt utkjempet, folk har sveket sine nærmeste, dolket sine brødre og skiftet parti når mulighetene bød seg. Oppi all denne faenskapen har skillelinjer etablert seg på kryss og tvers.
Nord mot sør. Fattig mot rik. Stygg mot pen. Snill mot slem. Jøde mot Muslim. Øst mot vest. Og by mot land.
Sånn kan vi fortsette og lage N-dimensjonale systemer som kan hjelpe oss med å kategorisere og klassifisere hver eneste en av oss.
Markedsavdelingen til Vålerenga har sågar laget en profil på den typiske Vålerengasupporter på bakgrunn av en slik klassifisering.
Hvor mange som kjenner seg igjen i denne klassifiseringen er uvisst, men at mange som holder med laget ikke passer inn i denne karakteristikken er det liten tvil om. Vålerenga har faktisk fotfeste i alle samfunnslag i byen vår. Og ikke nok med det: Ved siden av Rosenborg er Vålerenga det laget flest folk som bor utenfor Oslo holder med.
Årets sesong kommer til å forsterke denne tendensen. Vi er blitt en utfordrer til kongen på haugen. I flokken av tippeligaklubber har RBK vært den ubestridte lederen i mange år. Mange av de mindre klubbene har forsøkt å ta fra klubben makta, men forgjeves. RBK har slått ned ethvert forsøk på opprør mot flokkens leder med harde virkemidler både på og utenfor banen.
Derfor har Rosenborg blitt hele Norges lag. Men nå er Vålerenga på vei. Året 2004 ser ut til å bli det store vendepunktet som klubben og dens tilhengere har ventet på. 1997 var bare et lite blaff. Medgangsupporterne fra den tiden har blitt sosialisert inn i en klubb og et liv som stort sett har bestått av alt annet enn medgang.
September 2004 vil stå som noe stort for alle som har holdt med Vålerenga. Seier mot LSK på Ulleval, slakt av RBK på Lerkendal, slakt av Molde på Ullevaal og tilskuerrekord mot Tromsø. Vi er på vei nå, og vi nyter det. Vi er best i by’n og vi hater Lyn.
Lyn ja. Hva skal vi med dem? Sossene på Oslo Vest. Snobbene. Rikingene. Guttene som reiser med cabriolet på bortekamp. Guttene som tror at trevler i hendene er utslett. Guttene som tror at alt kan kjøpes for penger, til og med lojalitet.
Poenget er at vi er avhengige av å rivalisere med Lyn. På den måten blir historien og mytene om klubben vår enda tydeligere.
Skal vår identitet bli noe mer enn et oppgulp fra et trendforskningsfirma, må den fylles med ekte mennesker. Folk som kommer på Ullevaal for å se oss spille fotball, som kommer for å oppleve stemninga og som kommer fordi de identifiserer seg med det klubben står for.
På samme måte må Lyns tilhengere kunne identifisere seg med klubben sin. Lyn må fylle sin identitet med det motsatte av hva Vålerenga gjør.
Lyn kan aldri bli en klubb for hele Oslo – ikke Vålerenga heller.
Vi trenger begge lagene i toppsjiktet av norsk fotball. Da oppnår vi den rivaliseringa som er den absolutt viktigste faktoren for at Oslo skal bli landets fotballby nummer en.
Derfor er det faktisk like greit at Lyn spiller cupfinale om en drøy måned. Om de vinner er usikkert, men det hadde vært det beste for Vålerenga at de gjorde det.