Nya Ullevi 15.04.2005 – Royal League – 4119 tilskuere
Vålerenga åpnet som noen helter, men det holdt ikke mål: en ulykkelig utvisning på en tung bane førte til 1-2 tap for IFK Gøteborg og dermed slutt for årets Royal League eventyr.
| IFK Göteborg 2 ( 0) – Vålerenga 1 ( 0) | |||||||||||||||||||||
|
|||||||||||||||||||||
|
|||||||||||||||||||||
Hoveddommer: Mikael Svendsen, Danmark, kødd.
Vålerenga hadde inntil denne kampen ikke tapt en eneste Royal League kamp. På den annen side så var det klart at tap i denne kampen ville bety farvel. Enkelt skal det ikke være, Vålerenga åpnet som noen helter, men det holdt ikke mål: en ulykkelig utvisning på en tung bane førte til 1-2 tap for IFK Gøteborg og dermed slutt for årets Royal League eventyr.
Vi var måtelige optimister på veien ned mot Gøteborg: en vei som viste seg atskillig mer behagelig enn til de fleste norske bortekamper, vi trillet lykkelig uvitende inn til et regntungt Gøteborg kun 4 timer etter avkjørsel Oslo.
Kun en hotellinsjekking, en burger og 4 halvlitere senere var vi på plass på et skrapa Nye Ullevi.
Vålerenga åpnet sterkt og syntes å ha god kontroll på kampen. Hva var det Blåvitt tenkte på? Se det fikk vi aldri vite, for etter kun 17 minutter gikk Kjetil Wæhler inn i en takling han aldri burde: den danske dommeren vurderete i hvert fall to-fots taklingen fra hans side som verdig et rødt kort. Dermed var kampen egentlig ferdig som underholdningsprosjekt – og vi måtte greie oss trøstepremier.
Vålerenga tok mange slike i første omgang. Eller rettere sagt, IFK Gøteborg hadde usedvanlig lite å by på som antatt førende lag. Omgangen bød i alle fall på lite sjanser og såkalt jevnt spill. På Vålerengas side la vi spesielt merke til at Morten Berre vokser for hver gang vi ser ham. I dag hadde han den lite takknemmelige jobben med å jobbe ensom på topp en jobb han greide strålende der han tok i mot og holdt på ballen mens han ventet løp bakfra. Men mål ble det ikke, selv ikke etter Tom Henning Hovis store sjanse like før pause.
Dessverre så greide Arne Erlandsen å forklare IFK at de var én mann mer i løpet av pausen og det svenske laget kom på banen i 2. omgang med et atskillig høyere press og et atskillig bedre tak på kampen. Spesielt etter at Petter Ijeh kom innpå slet Vålerenga med å holde IFK fra de store sjansene.
Allikevel, Vålerenga gjorde alt annet enn å gi opp og spilte seg til flere gode sjanser. Men det var IFK som dro første blod. Et tåpelig frispark på 20 meter tas av George Mourad, som like gjerne setter ballen i mål. Svarte F., det var knapt fortjent.
Vålerenga gir seg ikke. Tim minutter etter kalddusjen mottar Morten Berre ballen på venstresiden. Morten har ingen å leke med, han bruker derfor tiden til å dra av et par mann før David Brocken dukker opp på motsatt side. Pasningen er presis og Brocken kan heade mot mål, heldigvis i beina på en stakkars svenske som setter ballen i eget mål. Skal dette være Vålerengas dag likevel?
Nei.
Nok et tåpelig frispark fører til et skudd som treffer Ronny Johsen i leggen og som fører Arni Gautur på bærtur. 2-1 er det ikke mulig å hente inn denne kvelden og Vålerenga svinner derfor ut av Royal League.
Allikevel vil vi gjerne si at denne kampen ikke var verre enn at den skal regnes som et framskritt i forhold til kampen mot Hamarkameratene. Og det er vel fortsatt serien vi synes er viktigst, ikke sant?