Ullevaal Stadion 28.04.2005 – Royal League – 2780 tilskuere
Det å slå Brann har nesten blitt en vane for Vålerenga.
| Vålerenga 1 ( 1) – Brann 0 ( 0) | ||||||||||||||||||||
|
||||||||||||||||||||
|
||||||||||||||||||||
Lagoppstilling Brann: Håkon Opdal – Kristján Örn Sigurdsson, Olafur Örn Bjarnason, Ragnvald Soma, Erlend Hanstveit (Christian Kalvenes, fra 74) – Martin Knudsen (Raymond Kvisvik, fra 63), Charlie Miller, Paul Scharbner, Tom Sanne – Dylan Macallister (Bengt Sæternes, fra 63), Robbie Winters.
Hoveddommer: Jonas Erikson, Sverige
Brann måtte vinne, mens Vålerenga kunne slappe av og kose seg i torsdagens Royal League-kamp på Ullevaal. Og gjett om de koste seg. Det å slå Brann har nesten blitt en vane for Vålerenga.
Den store forskjellen mellom lagene lar vi Mons Ivar Mjelde fortelle oss.
– Vålerenga står på noe jævlig. Den mentaliteten og gutsen misunner jeg dem, sa Brann-treneren til TV Norge underveis i kampen.
– De var bedre enn oss, og fortjente å vinne, konkluderte han etter kampen.
Og seieren var faktisk fortjent – selv om det ikke alltid har vært tilfelle i tilsvarende oppgjør det siste året.
Endelig tidlig mål
Vålerenga har for vane å komme bakpå i første omgang for så å måtte jage utligning i andre. Så var ikke tilfelle torsdag. Kampen var bare ni minutter gammel da et mønsterangrep endte med ledelse til Vålerenga. Freddy Dos Santos skjøt, Håkon Opdal klarerte ballen ut mot siden. Der kom Stefan Ishizaki og la en nydelig 45-graderspasning ut til Hulsker som enkelt satte ballen i mål.
– Jeg er ikke opptatt med at vi slo ut Brann, men fornøyd med at vi vant en del penger, sa matchhelten etter kampen.
Brann hadde imidlertid sine muligheter til å slå tilbake. Charlie Miller kom på blankt hold mot Øyvind Bolthof, men sistnevnte viste at Arni Gautur Arason ikke bør føle seg alt for trygg som førstekeeper. Samme Winters var millimetere fra å utligne etter en drøy halvtime, og Paul Scharner var nær et par minutter senere. Men det sto 1-0 ved pause.
Overlegne
I andre omgang var Vålerenga overlegne. Midtbanen spilte ekstremt solid og stanset alle Brann-muligheter lenge før de ble farlige. Faktisk skapte ikke Brann en eneste mulighet i omgangen. Litt fordi de var dårlige, men mest fordi Vålerenga kjempet de helt ut av stilen. Vålerenga nektet rett og slett Brann å spille ball. Selv ikke da Bengt Sæternes og Raymond Kvisvik ble byttet innpå etter en drøy time var Brann farlige.
På Vålerenga var Bernt Hulsker et stadig uroemoment. I tillegg spilte Vålerenga seg ofte fri på kantene. Litt bedre presisjon og vi kunne sett langt flere Vålerenga-mål. Etter Christian Grindheim kom inn for debutanten Mbulelo Mabizela ble det også mer fart i den offensive delen av den sentrale midtbanen.
Vålerenga holdt dermed nullen for første gang siden Rosenborg ble slått med samme sifre for over to måneder, og åtte kamper, siden.
B-lag
TV 2 meldte at Vålerenga kom til å spille med B-lag i denne kampen. Som vanlig tok de feil, selv om Vålerenga slapp til noen såkalte reserver.
Størst oppmerksomhet fikk nok Mbulelo Mabizela. Sørafrikaneren sa til samme TV-kanal onsdag at han ble overrasket over tempoet i norsk fotball. Det ble tydelig mot Brann. Han virket, naturlig nok, utrent og gjorde ikke spesielt bra inntrykk i denne kampen. Morsomst var da han fintet en Brann-spiller på rompa for så å se reprisen på storskjermen tydelig fornøyd.
Fikk Mabizela mest oppmerksomhet før kampen, gjorde Ragnar Klavan seg fortjent til dette etter tida han fikk på banen. I notisblokka har jeg skrevet følgende tre ord ved siden av navnet hans: Arbeidsinnsats, ro, kontroll. Til tross for et par feilskjær, spilte Klavan en meget, meget solid kamp. Det virket som han hadde herjet som venstreback i et tiår allerede. Han var rett og slett en fryd å se på i den timen han fikk på banen.
Ishizaki var noen ganger bestevenner med ballen, mens andre ganger uvenner med den. Muri og Skiri spilte solid som stoppere, mens Brocken spilte en av sine beste kamper for sesongen på høyrekanten. Thomas Holm var solid som vanlig, og Morten Berre var livsfarlig hver gang han fikk ballen i beina og kunne finte litt. Freddy Dos Santos virket sprudlende og spilte også langt bedre enn på lenge.
Alt i alt en fortjent seier, selv om kvaliteten på spillet kanskje ikke var verdens beste.