Det er tid for nok et toppmøte i Tippeligaen. Lyn tar imot Vålerenga på begge lagenes hjemmebane. Mange er de som skal på kamp. Noen holder med laget fra vestkanten, de fleste med Oslolaget Vålerenga. Vår venn i rennesteinen er intet unntak.
For noen måneder siden traff jeg Harald på linje 4. Det var vinter og det var kaldt i landet. De av oss som lever våre vanlige liv, med jobb og stress og skattesmell og faen og hans oldemor enser ikke at det finnes dem som sliter mer enn oss. På vei til jobben i dag traff jeg Harald igjen.
I skyggen av eiketrærne på sidetrappa ved Jacob kirke sitter det alltid en samling med dønkere og alkiser. Om morran når bussen stopper ser de fleste ut som om de har full kontroll på livet. Åtte timer seinere ligger de fleste strødd rundt på gresset hinsides enhver tilstedeværelse. Her i hjertet av byen der sentrum møter «løkka».
Her finner du Grünerløkkas hipstere, innvandrergutter med lommene fulle av makka og afghan, kebabsjapper tettere enn sild i tønne langs Torggata. Hybelhuset er blitt stilig og husleia likeså. På Delikatessen serveres Tapas og øl, og på minigolfbanen tar noen det helt med ro, mens andre har kofferter fulle av spesialballer.
I midten av denne suppa av mangfold fant jeg altså min venn fra tidligere i år. Jeg la inn et ekstra kvarter på min vei gjennom byen og satte meg ned i gresset ved siden av han.
– Jasså, du er her også du, sa han.
– Jepp, svarte jeg.
– Pessimisten fra Linje 4, er’e ikke?
Jeg smilte og Harald smilte tilbake. Han tok en slurk av pilsen og fisket opp en sneip fra jakkelomma.
– Det, gå’kke så gærnt med Enga, til tross for dine dystre spådommer. Et lite arbeidsuhell på Hamar, og stakkars lillebror på Åråsen. Vi ligger på andreplassen, Start kommer til å merke kjøret slik Tromsø gjorde det i fjor. Bare vent, snart selger de han derre «Doffen» og da går det med Start som det gikk med Tromsø da de solgte Gamst Pedersen.
– Joda, men RBK har begynt å få orden på troppene. Selv om Odd er et bunnlag så er det sterkt å mose dem med fem mål på bortebane.
Harald tok en slurk av ølen før han avbrøt:
– Hør her mister Nedre Manglerud. Å slå Odd er noe alle kommer til å gjøre i år. Dersom det laget overlever i Tippeligaen skal jeg slutte å drekke. Å komme tilbake etter å ha ligget under med to mål borte mot Odd, for å vinne 4-2 det er sterkt. Det var det vi gjorde i fjor, og vi gjorde det samme mot Molde i år. På ti minutter snudde vi 1-0 til 1-3.
– Ja, du har et poeng der, men i kampen mot Start var vi skikkelig på hæla en stund. Det virker ikke som om gutta har den samma gøtsen som de hadde i fjor. Men vi er jo unektelig et av topplagene.
– Vi er topplaget, og vi skal vinne. Merk deg mine ord. Det handler om å lese mellom linjene på tabellen skjønner du. Akkurat som det handler om lese elva når du skal fiske etter laks. Rekdal har sagt at to poeng per kamp i snitt skal holde til gull. Etter kampen mot «tørklefiffen» har vi 20 på ni kamper.
Ordet «tørklefiffen» fikk det til å ginstre i Haralds øyne. Hatet til ski- og fotballsnobbene fra de bedre deler av byen sitter i ryggmargen på sånne som han. Vi som er unge og innflyttet til byen har ikke opplevd klasseskillene fra forrige århundre. Den gangen var det arbeidere mot kapitalister. Det var to rom og kjøkken med fire unger og dass på gangen mot villa med egen gartner, tre retters middag og stuepike. Det var Six-pence, pils og Teddy mot flosshatt, champagne og sigarer fra Havana.
– Lyn er og blir en klubb for noen. De kan forsøke å kjøpe seg til et image som klubben som henter fattige unggutter fra Afrika for å gi dem utdannelse og muligheter. For noe sprøyt. Den gjengen som styrer den klubben der – er som alle andre – ute etter å tjene penger. Ikke noe negativt om det å utvikle spillere, men slik fotballen er blitt i dag handler det om penger. Mye penger. Se på hva pampene skal ha for TV-rettighetene nå. 600 millioner kroner! Hæ? Hva gir du meg? Og så står han derre fjompen med valpeblikket sitt og påstår at i Lyn så har de gjort det de kan for å hjelpe disse fire gutta fra Nigeria. Løgner! Morgan Andersen er en Judas og en løgner.
Harald tok seg nok en slurk av ølen, og så på meg:
– Så mister, hva tror du? Blir det gull i år, eller blir det ikke.
– Jeg håper på gull…
– Halleluja! ropte han, og la til: Gutten har trua!
Fire av hans kompiser våknet til liv av ropet og så seg rundt etter frelseren. Det eneste de så var en strøm av biler, sykler, bikkjer, barnevogner, busser, lastebiler og mennesker i transit. Jeg så på klokka og tenkte på hvordan jeg skulle avslutte samtalen. Han avbrøt meg, før jeg det hele tatt fikk sagt noe som helst.
– Det er greit det, kamerat. Jeg skjønner at du har mangt å gjøre og mangt å føre. Nå veit du hvor du finner meg, og på søndag til helga så er jeg på plass.
Senere den dagen møtte jeg tre gutter på Manglerudsenteret. Alle hadde striper og tørkle i håret, hullete jeans fra Diesel, Pumasko og hvite hettegensere med FC Lyn Oslo i gullskrift på ryggen…