Sommeren er over. Livet har gått sin vante gang. Min svigerfar har i år som i fjor, og årene før der lirt av seg standardfrasen under årets sommermiddag:
«Vi rike har det godt, jeg lurer på hvordan middelklassen har det.»
«Jo takk, bare bra», svarer jeg – tradisjonstro som jeg er.
Alle ler.
Så skåler vi i Chablis (det er fin type hvitvin) og kaster oss over skalldyra. Krabber, kreps, hummer og reker.
Paradoksalt nok spiser vi dyra som lever på bunn av havet. De som lever av det ingen andre vil ha. Åtseleterne. De som lever i bånnslammet.
I hele sommer har jeg lett etter Harald. Jeg har ikke funnet han, og har vært bekymret for at han har satt det siste skuddet. Det kan jo fort skje dersom livet butter. Exiten i Champions League etterlot seg et tomrom – i alle fall for min del – som måtte fylles med ett eller annet.
Noen fyller sine glass til randen mer enn én gang etter slike nedturer. For min del har påfyllet vært løpeturer så langt inn i Østmarka som du kommer. Andre fyller sine sprøyter med heroin og inntar horisontalen bak containere, operabygg og busker i Bjørvika.
Spørsmålet mitt har vært om Harald har takla enda et «nesten» for Vålerenga. Klubben han har holdt med siden slutten av sekstitallet. Har rekken av nedturer blitt for mange for en prøvet mann? Har han tatt en siste reis og sitter nå rundt et bord i det hinsidige og diskuterer om «All PR er god PR» med Helmuth Steffens?
Jeg tok heldigvis feil.
I går fikk jeg høre at Harald hadde vært på avrusing. I hele sommer har han vært på en bondegård og rusa seg på vedhogst, melking av kuer og høsting grønnsaker. Og det stopper ikke der.
Planen er, i følge hans fortsatt skakkjørte venner Bønna og Loffen, å starte opp et ressurs- og kompetansesenter for rusmisbrukere i Bjørvika. Her skal de avhengige komme og få hjelp og veiledning slik at de kan komme seg på rett kjøl. Klarer de ikke å slutte skal de få hjelp til å kontrollere misbruket.
Den eneste avhengigheten som stedet ikke vil kurere er avhengigheten til Vålerenga. Snarere tvertimot. Harald ser det – nok en gang i følge Loffen og Bønna – som sin viktigste oppgave å omvende så mange som mulig av byens utstøtte til Vålerengasupportere. For er det noe de har felles så er det laget med det store hjertet. Laget som ikke gjør forskjell på tankreder og prostituert. Laget for hele Oslo.
Saken er klar. Får vi ikke stadion i Bjørvika, får vi garantert en egen avdeling av Klanen i den nye bydelen. Hvis Harald får gjennomført sin plan – vel å merke.
Vi venter i spenning.