4 dager igjen. Det er ikke mest støy om byderbyet i media, ennå. Hvilket ikke står i forhold til bevisstheten i Oslo rundt kampen, håper jeg. Onsdagen før derbyet er en dag til ettertanke. Og litt hat.
1981, ja. Greit nok at Lyn og Vålerenga var adskilt i 20 år eller så. Men fakta er at jeg aldri har opplevd Vålerenga slå Lyn i en obligatorisk kamp. Jeg er gammel nok, (sukk) men jeg innrømmer at jeg ikke var en del av Vålerenga før 1995.
Det er en temmelig ubehagelig tanke, dessverre. Her har vi under Rekdal skutt istykker barriere etter barriere. Seiere på løpende bånd mot RBK og Brann, også i Bergen. Seier i Bodø til og med. Men Lyn har vi ikke overkommet. Jeg innrømmer lett at det frustrerer meg voldsomt at vi ikke har vunnet den kampen som jeg aller helst vil vinne når man ser terminlista lagt ut på starten av sesongen.
Når du slår en terning har du like stor sjanse til å få hvert av de seks tallene hver gang. Men man skulle da tro at man til slutt klarer å slå sekstallet om man holder på lenge nok. Jeg håper og tror at for hver gang vi spiller mot Lyn så kommer vi nærmere 3 poeng. Sist gang var vi veldig, veldig nære.
Denne gangen er gevinsten ved seier enormt stor, også utenom selve æren i seieren.
Jeg vil så veldig gjerne, og jeg håper spillerne føler det også. Jeg vil se kontrollert galskap. Målrettet entusiasme. Ingen redsel, bare kunnskap om at vi kan. Vissthet om at dersom de 11 på banen gir alt i 90+ minutter så skal de ikke frykte tap. Da blir det ikke tap heller.
Jeg vil se de hovne, rødhvite tenåringene stirre lamslått på matta når Vålerenga tråkker på stoltheten deres. Hardt.
Jeg vil at de skal ha den samme følelsen i magen som jeg hadde da jeg spiste en av de prehistoriske pølsene deres på Ullevaal.
En følelse jeg ofte kjenner antydning av bare jeg tenker på at vi bor på deres stadion.
La meg slippe å spise flere pølser.