Man sier at det laget som har tatt flest poeng på 26 kamper fortjener å bli seriemestere, men hvordan tok Vålerenga poengene sine? VPN har gått gjennom kamp for kamp, og funnet høydepunkter, lavpunkter, kamper som fikk oss i lykkerus og kamper vi fortsatt ser tilbake på i sinne. Her er del I.
Fra null poeng på Hamar til ett poeng i Skien. Slik kom Vålerengas poeng i gullsesongen 2005.
Ham-Kam – Vålerenga 3-1, 1. serierunde
Jeg brukte lang tid på å finne ut hva i all verden som skjedde i denne kampen. Vi kom til Hamar proppfulle av selvtillit, men ble til tider overkjørt av et overtent Ham-Kam-lag. Abiodun sendte hjemmelaget i ledelsen, men Morten Berre utlignet rett etter pausen. Freddy dos Santos var alene med keeper, men avslutningen var veldig dårlig. I stedet kontret Ham-Kam, og Joachim Sørum satte inn 2-1. På et tidspunkt hvor Vålerenga sendte alle mann i angrep, kontret Ham-Kam og Glenn Ståhl satte inn 3-1 på overtid. I ettertid kan man se tilbake på kampen og se hva som ofte var feil med Vålerenga i årets sesong: Vi ble kjempet i senk av et lag som ville vinne kampen mye mer enn det vi ville.
Vålerenga – Brann 2-1, 2. serierunde
En av to kamper hvor Vålerenga var heldige i sluttminuttene, og nok en gang tok vi en noe heldig seier over Brann. Etter 0-0 i første omgang, var Morten Berre og Daniel Fredheim Holm på farta noen minutter ut i den andre omgangen. Sistnevnte fintet bort halve Brann-laget før Berre satte inn 1-0. Pen scoring. Bengt Sæternes utlignet, men på overtid var det Berres tur igjen og Vålerenga vant 2-1, selv om Brann strengt tatt fortjente noe ut av kampen. Det var etter denne kampen man begynte å ane at Morten Berre hadde noe på lur… Vålerenga klatret opp til 9. plass fra 13. plass på tabellen med denne seieren. Start ledet serien etter å ha plukket med seg seks poeng.
Molde – Vålerenga 1-3, 3. serierunde
Vi hadde ikke slått Molde på bortebane siden Morten Kihle satte inn kampens eneste mål i det 89. minutt i 1995 på gamle Molde Stadion. Seieren til Vålerenga denne gangen var derfor nok en skalp Kjetil Rekdal tok seg av. En veldig dårlig førsteomgang ble fulgt opp med en ekstremt god andreomgang. Magnus Kihlberg ga Molde ledelsen rett før pause, men så var det Vålerenga-show for alle pengene. Morten Berre scoret sitt fjerde for sesongen og utlignet. Daniel Fredheim Holm ga oss ledelsen etter 70 minutter før Ronny Johnsen faktisk trygget ledelsen med Vålerengas tredje tre minutter senere. En fantastisk andreomgang sendte oss opp på femteplass.
Tromsø – Vålerenga 0-1, 4. serierunde
Fjernet Rekdal en barriere mot Molde, gjorde han det definitivt mot Tromsø. Ikke siden 1987 hadde Vålerenga slått Tromsø i «Nordens Paris», og måten seieren kom på irriterte alle rød- og hvitstripede maksimalt. Rett og slett fordi Vålerenga spilte på samme måte som Tromsø alltid har spilt på bortebane mot oss. Vi hadde mange folk bak ballen, satset på kontringer og var ikke flaue for å gå ned for telling om vi følte vi kunne stjele noen minutter på det. Morten Berre ble nok en gang matchhelt med kampens eneste scoring sju minutter ut i første omgang. I resten av kampen skulle vi bare forsvare ledelsen, og det klarte vi med bravur. Vålerenga opp på andreplass, bare ett poeng bak Start på tabellen.
Vålerenga – Aalesund 3-1, 5. serierunde
Aafk hadde aldri slått Vålerenga i Tippeligaen, og de skulle ikke gjøre det denne gangen heller – til tross for at Gudmundsson sendte de oransje i ledelsen etter bare to minutter. Steffen Iversen utlignet på straffe etter ni minutter, Morten Berre Supermann ga oss ledelsen rett etter pause, mens Stefan Ishizaki fastsatte sluttresultatet til 3-1 midtveis i andre omgang. Berre var faktisk satt på benken i denne kampen, men kom inn for Bernt Hulsker (som skaffet Vålerenga straffesparket) i pausen. Han brukte bare fire minutter på å score sitt sjette mål på fem kamper, og Vålerenga var plutselig serieledere etter at Start fikk juling på Lerkendal mot Rosenborg.
Bodø/Glimt – Vålerenga 0-1, 6. serierunde
Tidenes ran. Man kan ikke se på det på noen som helst annen måte. Selv om Bodø/Glimt ikke var spesielt gode så var de veldig mye bedre enn Vålerenga. Vi klarte faktisk ikke skape en sjanse før Ronny Johnsen tvang Glimts keeper til en redning i det 87. spilleminutt! Da Steffen Iversen klinket ballen i mål fra kort hold to minutter senere, tok jeg meg selv i å begynne å le fremfor å juble. For hvordan i huleste var det mulig å vinne denne kampen? Kanskje var endelig marginene på vår side denne sesongen? Vi hadde fem seire på rad, ledet serien, Rosenborg var hektet av og det var bare lille Start som lå i umiddelbar nærhet for oss. Dette lukter gull!
Vålerenga – Fredrikstad 0-0, 7. serierunde
Ikke før begynte det å lukte gull før Vålerenga gikk på en liten smell. For all del, 0-0 er i grunn ikke katastrofe mot Fredrikstad, men det var en indikasjon på at flaksen ikke kom til å holde seg sesongen ut. Hele 23.054 tilskuere så at Vålerenga traff treverket to ganger uten at ballen ville inn. En veldig kald 16. mai-fest og et like kaldt resultat. Vålerenga ramlet ned på andreplass på målforskjell bak Start.
Lillestrøm – Vålerenga 2-1, 8. serierunde
Og vips hadde flaks snudd til uflaks for Vålerenga. Arild Sundgot ga hjemmelaget ledelsen, men Steffen Iversen utlignet rett før pause. LSK hadde et knapt spillemessig overtak, men det virket egentlig som at begge lag var fornøyd med 1-1 og uavgjort. Så skjedde det fatale. Daniel Fredheim Holm hadde ballen nede ved Vålerengas kortlinje på overtid og burde klarert ballen enten opp på banen eller opp på tribunen. I stedet sender han ballen innover på banen, og den havner rett i beina til Sundgot. Han sendte den direkte til Michael Mifsud som satte inn 2-1 for LSK. Utrolig bittert. Start hadde snudd 1-2 til 3-2 mot Brann i sluttminuttene, og ledet nå serien med tre poeng foran oss på andreplass. Det var i et raseriutbrudd i bilen på vei hjem hvor jeg for første gang lanserte Start som gullkandidat. «Det som mangler nå er at Tom Nordlie og hans miniputter blir seriemestere» skrek jeg, mens mine medpassasjerer ristet på hodet og forsøkte å avdramatisere det hele.
Vålerenga – Start 1-1, 9. serierunde
Vålerenga sto med ett poeng på de to siste kampene, og skulle møte nettopp Start i sin neste kamp. Endelig kunne man sette spikeren i Start som vel måtte leve på en kunstig stang inn-bølge. Men så skjedde ikke. Gjestene i gult spilte til tider strålende, og ledet etter nok en miserabel førsteomgang fra Vålerengas side. Vi bedret oss i andre omgang, og fikk til slutt utligningen gjennom Morten Berre så klart. Men skal vi være ærlige var Start langt nærmere 2-1 enn det vi var. Start leder fortsatt serien foran oss.
Lyn – Vålerenga 1-1, 10. serierunde
Uten seier på tre kamper, og Lyn var motstander. Og som vanlig ble dette oppgjøret en gedigen nedtur. Lyn virket ikke som seg selv, og Vålerenga spilte faktisk til tider veldig bra. Vi hadde, som vi så ofte har hatt, taket på Lyn i 90 minutter. Christian Grindheim ga oss ledelsen på et fantastisk skudd etter 71 minutter, og vi gikk mot vår første seier mot Lyn på aldri så mange år. Men Lyn vil ikke være Lyn uten at de raner oss for poeng. På overtid fikk de et ekstremt billig frispark, og skuddet gikk via to spillere før ballen til slutt havnet i nettmaskene bak Arason. Totalt ufortjent, men dette har vi sett så mange ganger før at jeg personlig har stoppet å la meg forundre over dette spøkelset som henger over klubben vår. Lagene rundt oss på tabellen spilte også uavgjort, så stillingen i toppen er uforandret.
Vålerenga – Viking 1-2, 11. serierunde
Fra vondt til verre. Viking hadde faktisk ikke slått oss i Oslo siden 1989, og da passet det jo perfekt at vi fikk en real kollektiv svikt i alle ledd. Vi var helt utrolig fantastisk elendig gjennom hele kampen, og Viking vant fortjent 2-1. Seieren burde i rettferdighetens navn vært atskillig større. Østenstad ga Viking ledelsen etter bare 12 minutter, Sigurdsson doblet ledelsen ti minutter ut i andre før Steffen Iversen reduserte midtveis i omgangen. Start vant, Brann knuste Rosenborg 4-1 og vi lå på tredjeplass – seks poeng bak Start og to poeng bak Brann.
Rosenborg – Vålerenga 2-3, 12. serierunde
Etter fem kamper uten seier, hva passet vel da bedre enn å slå Rosenborg på Lerkendal? Berre ga oss ledelsen midtveis i første omgang, før Gashi doblet ledelsen fem minutter ut i den andre. RBK reduserte, men Berre var på farten igjen og scoret sitt niende mål for sesongen. Selv om RBK nok en gang reduserte holdt Vålerenga ut og vant 3-2. Endelig spilte Vålerenga godt fra start til slutt i en kamp – faktisk for første gang denne sesongen. Vi kjempet for hver eneste mål, vi var taktisk smarte og selv om vi slapp RBK inn i kampen to ganger, vant vi fortjent. Enga var tilbake! Start vant, Brann spilte uavgjort, og vi lå fortsatt på tredjeplass – på målforskjell bak bergenserne, men målforskjell foran både Lillestrøm og Viking.
Vålerenga – Odd Grenland 3-0, 13. serierunde
Seieren mot RBK skulle gi oss uvant selvtillit, og skulle starte en vannvittig seiersrekke. Før kampen mot Odd hadde vi slått ut Start av cupen med 3-2-seier i Kristiansand, og tabelljumbo Odd kom på besøk til Ullevaal hvor Magne Hoseth gjorde sin debut for oss. Odd skapte faktisk de fleste og største sjansene i begynnelsen av kampen. Det var derfor noe flatterende da vi tok ledelsen etter at Odd hadde satt ballen i eget nett etter en knapp halvtime. Ardian Gashi scoret sitt flotteste mål i karrieren noen minutter senere, og Steffen Iversen satte inn 3-0-scoringen på straffe rett før pause. Jubelen fortsatte faktisk inn i pausen hvor Tore André Flo ble presentert som Vålerenga-spiller. Hvordan kan vi unngå å vinne serien nå?
Del II kommer tirsdag.