Etter en hel vinters jobbing med nytt design føler vi oss endelig klare for å lansere vår nye drakt. Her ønsker VPN-redaktør Viggo deg velkommen til «nye» VPN.
10 år. Jøss. Grå i håret begynner jeg å bli selv også. VPN har altså greid kunstykket å bli 10 år. Og det i en bransje som er notorisk «…ned som et skinnfell». Jeg synes ærlig talt vi fortjener litt skryt – og i og med at jeg er i en posisjon som gjør det vanskelig å få skryt fra andre, så får det bli selvskryt denne ene gangen.
Så vidt jeg har skjønt så er et av grunnprinsippene i ny-journalistikk at man klart skal gi til kjenne egen situasjon i skriveøyeblikket. Leseren skal ha mulighet til å vurdere ordene han tyller i seg også i lys av skribentens selvutleverende beskrivelse. Denne skribenten gir seg derfor herved til kjenne ved å innrømme at han er VPNs redaktør; har vært det siden høsten 99 faktisk.
Akkurat i 99 var VPN på et av sine mange høydepunkt – vi var blant annet nylig kåret til beste fotballwebside av Dagbladet, med dobbeltside midt i avisen og alt mulig. Maskinen gikk så å si av seg selv, så redaktørjobben var ganske grei de første månedene. Kikker vi lenger bak i historiens dunkle mulm finner vi VPNs stifter, den legendariske Bjørnar, som i 1996 mer eller mindre på egen hånd startet det hele; han tilbød nyheter, kampreferater, opplysninger, e-post lister, debattforum, og etter hvert VPNs varemerke: Synsing over en lav sko. Det viste seg å være marked for slikt, grunnet internettets hurtige ekspansjon og ikke minst klubbens totale mangel på strategi eller tiltakslyst når det gjaldt det nye mediet. Et av Bjørnars mange genitrekk var etableringen av en e-postliste for folk med litt mer enn vanlig interesse for Vålerenga; dermed var han sikret et godt marked for framtidige VPN-skribenter – ingen grunn til jobbintervju når alle potensielle ansatte avslørte sine skriveferdigheter mens de diskuterte Vålerenga så fillene føyk. Dette var som sagt i internettets og postlistenes barndom, vi orket faktisk å lese, og ikke minst svare på mail på den tiden. Det hjalp nok også ganske mye at dette skjedde i forbindelse med 97-sesongen – Vålerenga-miljøet hadde jo generelt et stort oppsving det året. Stian kom til med dagboka, etter hvert kom det flere – ingen nevnt, ingen glemt – men de fleste som kom med til relanseringen i 98. Og etter noen nølende intervjuer og kampreferater skrevet i fylla eller i sterk fylleangst, med støtte i uleselige notater har de fleste av oss lært såpass av journalistfaget at vi kan gå til oppgaven med en viss selvsikkerhet. Selv om forskjellen mellom «ifølge» og «i følge» fortsatt rir noen av oss som en mare.
Siden starten har VPN etablert visse tradisjoner, noen kjente, andre ikke. Vi er enige om å ta de fleste diskusjoner internt, og presenterer oss for omverden uten signatur – utrolig irriterende for mange, og en kilde til årlig debatt på årsmøtet hos oss. Men vi faller nå ned på samme standpunkt hvert år, så en grunn til det har vi visst. Stort sett så går arbeidet av seg selv, de fleste har vært med i mange år, så de fleste vet omtrent hvor lang tid det tar fra person A har lovet å gjøre noe til person A faktisk leverer. For ikke å snakke om person B. Men det er en del som ikke går av seg selv, relanseringer blant annet (for ikke å snakke om fornyelse!). Det er ikke få påskeferier som har gått med til å kode html og skrive spillerprofiler så tastaturet rister. Heldigvis så er web-maskineriet bak VPN blitt atskillig mer sofistikert med åra, så akkurat html-kodingen er en saga blott. Men spillerprofilene koster fortsatt blod svette og tårer, selv om vi også etter hvert er blitt en god del mer proffe på det å skrive og den øvrige arbeidsmengden er også stor. Derfor relanserer vi bare annet hvert år: Og er like stolte hver gang. Selv om det føles utrolig merkelig å klikke på VPN den første uken etter relansering – man har jo gjort det gamle designet til en del av det indre landskapet og alt annet enn det gode gamle føles feil. Uansett så er vi hellig overbevist om at nettopp dette designet, ved VPNs 10-årsfeiring er det desidert beste så langt. Vi håper dere vil komme til samme konklusjon.
Innholdsmessig så hviler VPN på et par grunnpillarer: Dagboka og kampreferatene. Vi har strødd på med intervjuer litt avhengig av hvor hett det går for seg i Vålerenga-verden til enhver tid. I de gode gamle dager, da Vålerenga hadde det med å eksplodere i intern krangel hver sjette måned, var vi bedre på å samle intervjuer – vi var jo levende interessert i å vite om klubben ville kunne overleve dagen. Etter at Rekdal og Siem overtok skuta ble det hele litt mindre spennende, så selv om det fortsatt foregår en god del bak kulissene så står ikke halve klubben klar til å ringe Dagbladet/VG ved første tegn til konflikt, og vår innsats på intervjufronten har dalt litt også. Men vi har et brukbart forhold til Kjetil Rekdal som vi håper kan fortsette med å fore oss med «etter-kamp» intervjuer. Utover det kommer det fra tid til annen intervjuer når en eller annen får en raptus, eller det skjer ting av spesiell interesse. Men VPN trenger også krydder, ikke minst nå som klubbens egne sider faktisk er blitt verdt å besøke: VPN spesial har sett mye av det beste vi har gjort, vi nevner i fleng Beermaster, Jucan, Medgangsupporteren, Spør Arne, Den gamle mannen, Vår mann i nord, og nå i det siste Gabardinmannnen. Ved siden av sistnevnte er bannere en nyvinning vi er fornøyd med.
Det kunne jo kanskje spørres om hvorfor vi fortsatt gidder: VIFs offisielle sider fungerer etter hvert bra, og avisene dekker jo det meste hurtigere enn vi får til på nettet, i motsetning til hva situasjonen var i 1996. På den annen side…så kan vi ta med ett enkelt sitat fra fjorårets årsmøte:
«… vi synes det var litt kult å kunne dokumentere hvordan vi forandrer oss og blir sure gamle menn med åra. Redaktøren var etter litt tankearbeid egentlig litt enig i dette.»
Som om ikke for annet så har vi i hvert fall en livsbegrunnelse.
Det å glede leserne er kanskje heller ikke å forakte når det kommer til stykket. Vi håper dere blir med oss også i årene som kommer.
Vennlig hilsen,
Viggo og resten av VPN-gjengen.