Det er mandag andre påskedag og jeg våkner opp på hytten. I sengen ved siden av meg ligger en dritdigg dame og smiler til meg. Jeg smiler, men ikke tilbake. Jeg smiler fordi det er derbydag!
Jeg setter meg opp. Håret ligger fortsatt slik det skal. Det rosa pannebåndet har ikke flyttet seg en millimeter selv om det var mange centimeter den digge blonde beiben fikk i natt… høhø.
Jeg tar et bilde av sklia med mobilen og sender det til Peder, Simen og Diderik. Gutta, eller crewet om du vil, svarer med samme mynt – fra andre rom i hytten. Jeg drar på meg Bjørn Borg bokseren og hopper ut i stuen. Der setter jeg på kongelåta over alle låter: «20.000 tomme seter»… Uf fra rommene sine kommer alle guttene og de hoier og hopper og synger med.
Så er det en kjapp tur i Jacuzzien. Beibene er også med og dypper silkonet. høhø. Vi åpner en flaske champagne fra pappas samling. Det er party. Det er fest. Vi er guttene fra vest.
Så er det klart for en runde foran speilet. Håret skal gres forover slik at vi er ut som om vi går i konstat medvind. På med jeans fra Pepe eller Nudie. Belter fra Tiger. Hettegensere fra Jungberg og sko fra Puma.
Vi hopper ut i bilene våre. Peder kjører pappas Touareg. Simen fiser avgårde i morens Cayenne. Diderik tar sin egen X5. Jeg slenger meg kjekt inn i den nye Range Roveren til pappa. Det bærer mot Oslo og sivilisasjonen. Jeg er så utrolig klar for kamp. Ned fra Hemsedal – en del av Oslo Vest, til Røa og villaen der vi møtes til fest.
Det går så det griner nedover Hallingdalen, vi kjører forbi når vi må. Smeller det, så er det stakkars dem og ikke oss. Eneste skåret i gleden var han i den lille Alfaen fra 60-tallet som dro fra oss opp i bakkene mot Sollihøgda.
Jeg parkerer bilen i garasjen. Så ringer jeg til pappas sjåfør og ber ham om å kjøre meg til det beste stedet på denne jord. Jaguaren ruller opp foran døren to minutter etter.
På Horgans er det skikkelig liv og røre. Det koker og alle spanderer på alle. Jeg kjøper meg et par glass hvitvin og slår av en part med Tor Milde. Vi disser han Vålerengenduden som røk ut i Idol, og blir enige om å møtes etter at nok en seier mot søpla fra øst er boks.
Så bærer det opp til Ullevaal. Vi tar en tur forbi Store Stå på Bislett og spiller Lynsangen for full guffe i pappas Jaguar mens vi nipper til litt Bache Gabrielsen XO og nynner med.
Inne på stadion er det fullt trøkk. Fulle tribuner. Søppel på kortsidene. Skikkelige folk på langsidene. Det er en drøm å være Lynsupporter. Vi i Bastionen har klart det igjen. Med litt hjelp fra Allah Brynestad og O’ Store Morgan vel og merke, men pokker heller vi har da ikke betalt disse folkene masse kroner for at det ikke skal gå veien.
Det er en drøm! Det er en drøm! Det er en drøm!
Samboeren min vekker meg. Svetten siler. Jeg bykser ut på badet og slår et par bøtter med kaldt vann i trynet. Jeg går på dass og brekker meg. Ut kommer angst, redsel og nerver med gårsdagens biff og pappvin.
Jeg ser ut av vinduet og skimter Lodalen der nede i tåka. Suset fra Ringveien er svakt, men tilstede. Jeg går ut i gangen. Der ligger drakta mi, skjerfet og VIF-beltet. Jeg ser på klokka. Halvsju.
Jeg tusler inn i bingen og spør om vi ikke skal ta en reprise på gårsdagens «trim for oss som har vært sammen i noen år nå». Jeg får ikke noe svar, så jeg legger meg på puta med et smil.
Det er idag det skal skje. Det er i dag vi skal mose gjengen med pappagutter. I kveld er det vi som tar tilbake æren og stoltheten. Vi skal ikke bare vinne, vi skal ta fra dem alt de har. Vi skal synge dem i senk.
Jeg lukker øynene og tenker på hun blonde beiben…