Jeg er motløs, forbannet, sint, oppgitt, skuffa og til og med flau. Det blir ikke bedre av at familiens siste tilskudd vekket meg klokka seks i dag og har smilt siden. Skulle tro at hun syns at livet er en lek.
Livet er ingen lek. Livet er et helvete preget av et fotballag med hvite og snørrgrønne drakter. Et lag som tydeligvis går inn for å påføre meg alle slags livsstilssykdommer. Stress, angst, hjerteproblemer, nevroser, frykt og deperesjoner.
Jeg orker rett og slett ikke dette her mer. Jeg legger meg med en diger klump i magen og våkner med en angst som overgår alle andre former for angst. Jeg tør ikke lese hva avisene skriver på sine nettutgaver. (Det kommer heldigvis ingen avis i dag siden det er 1. mai.) Jeg tar ikke telefonen. Jeg har 7 SMSer fra bekjente som holder med lag som Brann, Lillestrøm og HamKam.
Vi er så langt nede i en bølgedal som det går an å komme nå. Eller er vi det? Går det an å synke dypere? Ja, det gjør faktisk det. Det går an å forlise. Skuta kan rett og slett gå rundt. Synke ned til bunnen og bli liggende der sammen med ulke, flyndre og sjøpølse. Vi har nesten vært der før.
Så hva er vitsen med dette? Vi er for pokker regjerende seriemestere. Mulig at vi er det fordi vi hadde alle mulige marginer på vår side i fjorårets innspurt. Kanskje det har noe med disse karmagreiene å gjøre? Er det fordi alle sier at vi egentlig ikke er så gode som vi tror at vi er? Står hovmod for fall? Er vi mette på suksess etter to år i toppen? Skal det tredje ende i en gedigen nedtur? Vi har tross alt sett det før.
Vi kan kreve handling. Vi kan rope høylydt til vår tids digitale klagemur og poste innlegg mer usakelige en andre. Eller så kan vi godta det faktum at vi har vært gode fordi de andre har vært dårlige. Så gjenstår det å stille seg følgende spørsmål: Er de andre gode fordi vi er dårlige?
For meg er svaret ja. Vi er ikke bedre.
Angsten for kampen mot Viking på onsdag har allerede begynt å ulme. Det er deilig å være tilbake er her vi har vært de siste tjue åra. Det er her vi hører hjemme.