Vålerengens IFs æresmedlemmer 1913-2006
Dette er den høyeste utmerkelsen som kan gis medlemmer i Vålerengens Idrettsforening og er kun gitt til 10 personer. Den siste personen som ble æresmedlem var Jan Hellerud i mai 2006.
For første gang i Vålerengas historie presenterer Vålerenga På Nett alle æresmedlemmene.
Vålerengas æresmedlemmer:
1923 Johan Skau (1858-1946)
1933 Henry ”Tippen” Johansen (1904-1988)
1948 Rolf Grønbye (1897-1957)
1948 Erling Knudsen (1901-1992)
1966 Helmut Steffens (1916-2000)
1973 Jørgen W. Jensen (1899-1992)
1983 Odd Skaug (1935-2006)
1993 May Aas (1940-)
2003 Berit Lie (1930-)
2006 Jan Hellerud (1936-)
Kaptein Johan Skau – Idrettspedagogen fra Vålerenga
Johan Skau (1858 – 1946) ble utnevnt til Vålerengass første Æresmedlem i 1923. Han var blant de 28 lærerne som ble knyttet til Vålerenga skole fra starten 18. oktober 1895. Kaptein Skau, som da var 37 år, hadde utdannelse fra militæret og hadde blant annet tjenestegjort ved den første militære idrettsavdeling her i landet.
Fra første dag drev han propaganda for idretten, både i teori og praksis. I gymnastikktimene tok han ofte gutta med til Etterstadtoppen, der han instruerte dem i fotballens mange hemmeligheter. Gymnastikklæreren var en av foregangsmennene i skoleidrett og skiløping for skolegutter. Mange elever husket disse rike timene under kaptein Skaus ledelse og som ga grobunn til Vålerengens Idrettsforening.
I begynnelsen av forrige århundre skrev han følgende til Vålerenggutta:
«Lek, idrett og friluftsliv er de beste midler til å bekjempe skolens verste fiende, gatelivet, og oppdra barn og ungdom med en sunn sjel og et sunt legeme».
Det ble faktisk berammet ekstraordinær generalforsamling da ikke hele styret var enig i at han kunne tilkjennes et æresmedlemskap. Årsaken var at flere mente at man måtte ha arbeidet innenfor klubben for å få denne type utmerkelse. Men Skau hadde gjort et uutslettelig inntrykk på medlemmene så hele 18 av 20 oppmøtte stemte for.
Etter endt skolegjerning i 1923 bosatte Kaptein Skau seg i Brumunddal, hvor han drev sitt lille småbruk, og hvor flere av hans gamle venner fra Vålerenga fikk anledning til å hilse på ham.
Henry «Tippen» Johansen – Den største
Henry «Tippen» Johansen (1904-1988) var den andre personen som ble utnevnt til Vålerengas æresmedlem. Det skjedde i 1933 da han var omtrent midtveis i sin landslagskarriere i fotball.
Tippen er nok aller mest kjent som fantomkeeperen på det berømte bronselaget i OL i 1936. Han spilte sitt livs kamp i kvartfinalen mot Tyskland, og fikk mye av æren for at Norge gikk videre. Han stoppet knallharde markkrypere, headinger mot vinkelen, snappet overlegg, fistet til corner og avskar gjennomspill. I tillegg stupte han resolutt mot føttene til en tysker som var alene med han. Tyskeren uttalte etterpå til avisene at den norske keeperen måtte være lei av livet! Så utilnærmelig var Tippen at Adolf Hitler rev seg i håret og forlot Olympiastadion før kampen var slutt.
Tippen er nok fortsatt Vålerengas mest kjente idrettsutøver gjennom tidene. Han kunne ikke sjøl fortelle hvorfor han fikk oppnavnet. Men det er blitt fortalt at alle som het Henry blei kalt Tippen, Tuppen eller Høna, og da Tippen kom til Vålerenga fra Kampen var Høna og Tuppen opptatt.
Han debuterte på Vålerengas A-lag i fotball i 1921, bare 17 år gammel, og spilte sin første obligatoriske kamp for A-laget i 1923 som centerforward. Han var en habil utespiller, og det var nærmest en tilfeldighet at han ble satt opp som målvakt. Peary Andresen, som var fast keeper, likte ikke å reise utenbys med laget, og da han i 1923 uteble fra en kamp på grunn av militærtjeneste, steppa Tippen inn. Han fikk sin debut mellom stengene i en cupkamp mot Lillestrøm samme år.
Tippen var svært ettertraktet på 1930-tallet. Det største og feiteste tilbudet kom fra skotske Aberdeen. De tilbød den store sum av 50 000 kroner. Leeds var også frampå, men Tippen takket nei.
Han kunne bare en vits, og den fortalte han flere ganger i mange år:
Det var fem gutter som dro på telttur, men så var det bare plass til fire i teltet. «Da teller vi til fem, sa en, for da har vi jo telt til fem!»
Tippen var Vålerengagutt for alle penga. I sin storhetsperiode som fotballspiller, ishockeyspiller, bandyspiller, tennisspiller, skihopper, friidrettsutøver og hva han nå måtte ha vært innom, representerte han VIF selv om han måtte søke tilhold i andre klubber for å delta i alle disse aktivitetene . Om ikke dette var nok, var Tippen også grammafonsjarmør og Vålerengas svar på «Booken» !
Tippen var en helstøpt fotballpersonlighet som til sin siste dag deltok aktivt i mange fora der fotballfolk møttes. Han var aktiv i lokalmiljøet på Vålerenga, og hadde en rekke verv, blant annet som A-lagstrener, i Vålerenga helt til han døde i 1988.
Rolf Grønbye – Spiller og foreningsarbeider
Rolf Grønbye (1897-1957) var en ekte Vålerenggutt som spilte på Vålerengas A-lag i fotball i åtte sesonger i perioden 1914-22. Han kombinerte fotballen og ski-interessen med forskjellige verv i foreningen. Han ble valgt som kasserer i foreningens barneår (1916) og satt en årrekke i administrasjonen blant annet som viseformann. Grønbye var også med i en rekke komiteer og har flere ganger vært Vålerengas representant på forbundsting og kretsmøter. Hans store energi og oppofrelse av arbeidet for VIF skal man lete lenge etter, kan man lese i Vålerenggutten. Når han påtok seg et verv gikk han 100 prosent inn for oppgaven og han klarte det med ære. Han viet også stor interesse for aldermannsligaen hvor han i mange år var oldermann. Her var han ligaens suverene skøyteoppmann. Han elsket friluftslivet og gikk mye i skogen, sommer som vinter og på Ingerstrand var han fast gjest om sommeren. Han ble utnevnt til æresmedlem i 1948 og ble tildelt Norges Skiforbunds bronse, sølv og emalje-merke. Han fikk også idrettsmerke i gull.
Erling Knudsen – 78 år i Vålerengas tjeneste
Erling Knudsen (1901-1992) var med på stiftelsesmøtet som 12-åring i 1913, og hadde verv i Vålerenga frem til han døde over 90 år gammel. Dette er nok en Vålerenga-rekord det ikke går an å slå. Han har innehatt så å si alle verv i klubben. Først var han aktiv fotballspiller hvor han spilte på klubbens A-lag i åtte år i perioden 1920-29. Han var blant annet med på å føre Vålerenga opp i Oslos øverste serie i 1921 og kronet det hele med å bli Oslomester i 1927. Året etter innledet Knudsen sin administrative innsats med å påta seg kassererjobben. Dette var en uhyre viktig jobb i disse henfarne dager, for det var fra kassen alt ble styrt. I hele ti år hadde Knudsen denne stillingen. I fire år var han klubbens formann, og etter dette fire år som viseformann.
Knudsen VILLE ha noe å stelle med i foreningen. Siden ble det for ham og hans kone Borghild å holde orden på VIF-bua gjennom mange, mange år. Arbeide med beordringen av vakter ved klubbens fotball- og ishockeykamper påtok han seg også. Gjennom seks år sto han som Oldermann i Aldermannsligaen og satte merker etter seg der også. De siste årene stelte han med konkurransene i ligaen, som han var en av stifterne av i 1931. Han ble æresmedlem i 1948.
Helmuth Steffens – Sjefen for Bohemene
(Utdrag fra boka «Fra Sotahjørnet til Bohemen.)
Helmuth Steffens (1916-2000) ble født i Tyskland og kom til Norge da han var to år gammal. Steffens var en fotballeder forut for sin tid. Han var Mr. Vålerenga personlig og skapte en klubbånd mange misunte laget. «Sirkus Vålerenga» – det var laget og Helmuth Steffens på 1950- og -60-tallet. Imagen hadde de fått fordi klubben hadde personligheter som gjorde hva de ville med ballen, og en oppmann som var mester i markedsføring.
Helmuth Steffens dukka opp som troll i eske i Vålerenga etter krigen, uten egentlig å ha peiling på fotball. Han var oppmann til og med 1965-sesongen, da klubben tok seriegull. Så sa sjefen takk for seg, og gikk i hi. Når det gjaldt PR og markedsføring, var Helmuth Steffens langt forut for sin tid. VIF-bossen huskes for et utall påfunn som førte Vålerenga i medias søkelys. Som en av spillerne fra bohemtida sier det:
«Helmuth snakket i overskrifter. Sant eller usant, positivt eller negativt – det viktigste var at det ble skrevet». Og skrevet ble det.
Da laget var serieleder i 1965 fikk PR-mannen ordnet med en brannbil i bakgården på Bislett. Spillerne måtte opp på stigen for å markere lagets naturlige plass på tabellen. Han trykka på kjellerknappen, et klart hint om hvor motstanderen Brann skulle havne etter oppgjøret. Slikt ble det avisstoff av, og publikum storma til Bislett.
Helmuth Steffens var disponent ved Restaurantvaskeriet i Christian Kroghs gate. Han ble kalt Norges mest velkledde mann, og hadde en dress for enhver anledning. Steffens kom fra Gamlebyen, som før krigen ble regna som et finere strøk enn Vålerenga. Men sjøl om han var en gjennomført «fin» mann, sklei han rett inn i arbeiderklubben Vålerenga. Han var en av gutta i garderoben, samtidig som han handla dresser hos Horn på Egertorget. Han så ut som en engelsk manager av i dag, og skulle han finne på å gå i olabukser, var det jaggu press i dem også!
Han ble karakterisert som både beinhard og myk. Sikkert er det at han kunne skremme vannet av folk som ville prøve seg i klubben. Da den seinere landslagsspilleren Jan Rodvang ringte, spurte Steffens hva han dreiv med.
«Baker» sa Rodvang.
«Vi trenger ikke bakere i Vålerenga» svarte Steffens og la på røret. Det hører med til historien at Rodvang gikk til Lyn og ble seriemester der.
De som kjente VIF-sjefen, hadde et annet forhold til mannen: «Du kunne bli forbanna på`n, men etter to minutter var alt glemt.»
Helmuth Steffens verna om gutta. Han var alt i klubben: Reiseleder, oppmann og kasserer. Men ikke materialforvalter. Sjefen ville ikke bli skitten på fingra, så han hadde alltid en egen mann til den jobben. Trenerjobben holdt han seg langt unna, og fotballkunnskapene var det så som så med.
«Han turte aldri å snakke fotball. Når han ble konfrontert med slike spørsmål, begynte han å nynne på en sang» sa en av veteranene fra 50-tallet. Riktignok var det Steffens som tok ut laget, men når viktige spillere skulle settes ut, hadde han det vanskelig.
Fotballdiktatoren var en betegnelse som ble klebet til VIF-sjefen og det var ikke uten grunn. Sjøl sa han det slik til Arbeiderbladet i 1983: «Som oppmann i Vål’enga sørget jeg alltid for å være enevelde. På generalforsamlingene ble jeg klappa inn uten motkandidat år etter år. Samtidig sørget jeg for å få med meg folk som ikke våget å åpne kjeften. Dermed kunne jeg kjøre mitt eget løp.»
Og det løpet varte i nesten 20 år, ble krona med seriemesterskap og skapte den imagen som laget har den dag i dag. Om det varer evig er et annet spørsmål. Helmuth Steffens døde i april 2000. Ei uke seinere ble han hedret med tale og et minutts stillhet før kamp på Ullevaal.Han ble utnevnt til æresmedlem i 1966.
Jørgen W. Jensen – Kasserer i 27 år
Jørgen W. Jensen (1898 – 1992) var kasserer i Vålerengas hovedstyre i perioden 1948-1974. Dette er trolig en rekord som aldri blir slått. I sin periode som kasserer opplevde han glansdagene på midten av 60-tallet med velfylt lommebok til tom pung da laget lå i 3. divisjon i 1971. Alltid ble det en ordning og kanskje fikk han den aller beste «opplæring» i kassererfaget som aktiv basarmann i 1920-30-årene. Han var i tillegg kasserer i Aldermannsligaen i syv år og var en av stifterne i 1931. Hans «karriere» som idrettsutøver var imidlertid begrenset med litt oldboysfotball. Kasserer Jensen ble æresmedlem i 1973.
Odd Skaug – Unik formann med flest år som leder i VIF
Odd Skaug (1935-2006) ble medlem i 1949 og var aktiv som junior særlig i fotball. Han kom med i den sentrale ledelsen i VIF allerede i 1955 hvor han avanserte fra viseformann til formann i løpet av ett år. Senere var han formann i fire perioder til sammen 19 år. Han er dermed den personen i VIF som har sittet desidert lengt i sjefstolen, og det unike er at dette har skjedd i svært ulike tidsperioder i Vålerengas historie. Først opplevde han begynnelsen på bohemtiden frem til VIF etablerte seg som et topplag i både ishockey og fotball. Han tok over sjefstolen igjen da det ble krisetider i 1968-73, for deretter å opplevde de store glansdagene med klubbens første cupmesterskap i fotball og begynnelsen på gullalderen tidlig på 80-tallet.
I sin siste periode som VIF-formann i 1990-92 var han med på å bygge opp paraplyorganisasjonen Vålerengens Idrettsforening etter at klubben ble delt i tre avdelinger i 1989. Men det slutter ikke med det: Han var fotballformann i 1966/67, ishockeyformann i 1983/89 samt hadde mange oppgaver i ishockeystyret over flere år. Han har også en sønn som spilte for A-laget i ishockey på denne tiden. Skaug var sentral i Banekomiteen som sto for prosjektering og bygging av Brakka på slutten av 50-tallet. Han har vært revisor et par år og lenge aktiv medarbeider i klubbavisen også som fungerende redaktør.
Også utenfor Vålerenga har Skaug gjort seg sterkt gjeldende, ikke minst som profilert debattant på mange Ting i fotball- og ishockeyforbundet og som formann i den første Serieforeningen i fotball. Han var en allsidig og dyktig leder med den særlige egenskap at han klarte å stå oppreist selv i de kraftigste vindkulene. Evnen til å forhandle og finne løsninger, fikk han utviklet helt fra han ble valgt til østkantens første Blårusspresident i 1953 og senere gjennom sitt mangeårige virke som forhandlingsleder og generalsekretær i NITO. Skaug ble æresmedlem i 1973. At han er æresmedlem av NITO og har Kongens fortjenstmedalje i sølv, kompletterer bildet av et allsidig medlem som har tjent sin klubb med heder. (Kilde jh)
May Aas – Håndballens redningsjente med 31 år på A-laget
(Utdrag fra Boka «Fra Sotahjørnet til Bohemen» Gjerdalen/Teigøy)
Over 600 obligatoriske A-kamper for Vålerenga håndball i årene 1956 – 1987.
Verv i håndballen: Formann, styremedlem, sekretær, trener, oppmann,i minst like lang periode. Medlem i diverse utvalg i VIF. Redaksjonsmedlem i Vålerenggutten fra 1997 og er det fremdeles. Medlem av Trenerutdanningskomiteen og Laglederutdanningskomiteen i Oslo Håndballkrets. Mottatt fortjenstmedalje og ble Æresmedlem i VIF i 1993. Flere kretsmesterskap. Mottatt Oslo Håndballkrets Hedersgave.
May Aas (1940-), eller May Johansen som hun het på innmeldingsskjemaet i 1956, er en unik norsk idrettsutøver. Hun har spilt sammenhengende på A-laget i 31 år, fra hun var 15 til hun var 47 år, og slår Tippen med 11 spilte sesonger. Tenk dere, hun spilte på A-laget før Bruno og Henger´n debuterte og drev fortsatt på da Vidar Davidsen og Erik Foss forlot Vålerenga.
May Aas er en ekte Vålerenga-jente som er døpt, konfirmert og gift i Vålerenga kirke. Hun begynte med friidrett, var rask og sterk og klubben så derfor et potensial i henne som håndballspiller.
I løpet av de 25 første årene kan man lese at May gikk glipp av tre kamper på grunn av skade eller sykdom, og hun gikk nok heller ikke glipp av mange de siste seks årene i karrieren. Derfor antas det at hun spilte over 600 obligatoriske kamper for A-laget, noe som må være unikt i Norge uansett idrett. May har spilt i alle de fire øverste divisjoner og var med på laget som spilte seg opp i toppdivisjonen i 1963. Videre var hun med på opprykket til 2. divisjon i 1974 som ble ansett som en bragd da reglene gjorde det vanskeligere å rykke opp. Opprykket til 2.div. 1986/87 i hennes siste sesong på A-laget er også en prestasjon.
Bak det å være en god spiller – og i mange år å være lagets ledende spiller – ligger atskillige treningstimer.
Men hun gjorde seg like godt bemerket i håndballens styre og stell gjennom årene. Uten hennes innsats ville sannsynligvis ikke Vålerenga håndball eksistert i dag. For det å skulle holde liv i en liten avdeling med knapp økonomi og få tillitsmenn, krevdes det en ildsjel utenom det vanlige. May har mast og påminnet, bedt og dyttet på – og påtatt seg ekstrajobbene som andre lurte seg unna eller glemte bort. Konklusjonen er klar – hun er og blir Vålerengas kvinnelige stolthet.
Berit Lie – Primus motor som gir alt for Vålerenga
Verv i perioden 1956-2004: Formann, nestformann og styremedlem i håndballavdelingen, styremedlem i VIFs hovedstyre, oppmann, medhjelper A-laget, komitémedlem m.m. Formann i VIFs Dameliga i 29 år. Mottatt Oslo Idrettskrets hederspokal m/diplom (1991).
Første kvinne som fikk Fortjenstmedaljen i Vålerengens IF og ble utnevnt til æresmedlem i 2003.
Berit Lie (1930-), som meldte seg inn i klubben i 1947 for å spille håndball, har vært en av de største ildsjelene i håndballavdelingen gjennom tidene.
I hele Berits liv har imidlertid hele Idrettsforeningen vært i fokus. Hvis noen skal si å ha hjertet sitt i VIF, så hører Berit så absolutt til i denne kategorien. Det er vel ikke den jobb som finnes i en idrettsklubb hun ikke har tatt tak i. Hun har alltid vært villig og tok alltid ansvar for oppgaven som skulle utføres til tross for dårlig helse de siste årene. Som for eksempel da fotballens A-lag var nede i 3.divisjon (1971) og hele klubben mobiliserte til dugnad på loppemarked. Der var Berit primus motor og sammen med resten av håndballjentene stilte de fulltallig opp til innsats. Fortjenesten gikk selvfølgelig til fotballen, men det var slik det skulle være. Her var det snakk om KLUBBEN og ikke den enkelte avdeling. Alle timene og alt arbeide som Berit har nedlagt i VIF vet hun vel bare selv, men som hun en gang sa; «Jeg har jo også hatt stor glede av det – av samholdet og kameratskapet jeg har fått gjennom klubben».
Den siste gangen Berit var ute på en håndballbane var i forbindelse med håndballavdelingens 50-års jubileumsturnering i 1982. Berit er også innehaver av «Statuetten» og «Kruset» som deles ut av Oslo Idrettskrets.
Jan Hellerud – Klubbens store ildsjel
Jan Hellerud (født 1936) ble medlem av VIF allerede som 11-åring. Jan var først aktiv i juniorklassen sommer som vinter og senere som tillitsvalgt hvor han har satt store spor etter seg. Han har en helt naturlig tilhørighet blant de mange oppofrende ildsjeler på Vålerenga som styrte klubben gjennom mange år på femti-, seksti- og syttitallet. Gjennom godt over 35 år har Jan vært engasjert i en rekke sentrale men også svært ulike oppgaver i og for Vålerengens Idrettsforening.
Jan var leder av Vålerengens Idrettsforening i årene 1976-79 og 1988-90 og var en av de helt sentrale aktørene i forbindelse med omorgansieringen (delingen) av VIF i 1989. Han har hatt flere styreverv i ishockey og vært medlem av ishockeyutvalget og arbeidsutvalget i en årrekke. Han var redaktør av Vålerenggutten i perioden 1963-76.
Han har også arbeidet i en rekke komiteer som for eksempel i byggekomiteene for Valle Hovin på 50-tallet da VIF fikk sitt første klubbhus. Jubileumskomiteene i 1963, 1973, 1988 og 2003 og – et selvpålagt arbeidet med å i vareta Tippen Johansens minne – både i og utenfor Tippens Fond.Etablering av Tippens Fond i 1974, initiativet til, og finansieringen av bysten av Tippen i 1983. Oppsettingen av ”minneveggen” i Vallhall ved Aldermannsligaens 70-års-jubileum i 2001 og markeringen av 100-års-dagen for Tippens fødsel i 2004.
Jan har også hatt en rekke verv i ulike forbund og kretser. Han var med i Oslo Ishockeykrets både som kretsdommer og komitémedlem og i Ishockeyforbundet hvor det ble mange år som komitémedlem, styremedlem, visepresident og en periode også som UK-sjef for landslaget. I Fotballforbundet har han også hatt komitéoppdrag, bla. i utdanningskomiteen og i jubileumskomiteen for 75-års jubileet.
Jan, som er broren til bohemen Henger´n, ble utnevnt til æresmedlem på VIFs årsmøte 22. mai 2006 – 30 år etter at han mottok klubbens fortjenstmedalje.