Vår egen globetrotter er for tiden i USA, og denne gangen er det Los Angeles-området som har fått æren av hans besøk. Les hvordan USAs svar på Hamar er, hvor snill man er med personer som henger opp-ned i en loop og hvordan ekte helter reagerer når leveringen av brunevarer ikke gikk som planlagt.
Howdy folks. Blir en kort utblåsning denne gangen (ja, mye tyder på det). Har vært noen dager her borte nesten konstant på highwayen, og det er ikke bare dette med nekte å bytte dekk før de sprenger som er annerledes her borte. Nå er det trekanten LA – Vegas – San Francisco – LA (også kjent som det hellige triangel i GTA San Andreas) vi har lagt bak oss, jupp – er i LA nå, og det er mye å legge merke til. Men først litt mer dekkrelatert. Under trekningen var det ikke mindre enn to ulykker vi var vitne til. Rett utenfor San Fran smalt en gammal pickup rett ut til venstre mens dekkrestene flagret. Skikkelig konfetti. Noen timer senere hadde en trailer svidd av mye beiteområde for de lokale fremtidige baseballhanskene. På veien rett før vi kom til det utbrente vraket lå det en del dekkrester. Merkelig det der…
Gjorde også noen små stopp underveis for å fylle bens på det tørste monsteret vårt og våre egne magemonstre. Ble en stopp i noe eksotiske Los Banos. Plutselig hadde vi den minste bilen. Var fire andre biler på den lokale Shell-stasjonen og alle var de svære pickupene med Big Foot traktorhjul. Døren begynte i skulderhøyde for meg. Det vil si at Mini Jacobsen kunne ha gått med stiletthæler under bilen. Hva får folk til å kjøpe så unyttige biler? Den nylige doblingen av bensinpriser er det i alle fall ikke. Uansett, moten på stedet var jeans, cowboyboots, mega beltspenne, flanellskjorte, lisseslips og cap med sørstatsflagget på. Skal si jeg skilte meg ut gitt der jeg gikk i min blå og rød Vål’enga unisex stringtruse.
Ellers så var vi innom Bakersfield, et sted dere neppe har hørt om før, men de har et greit hockeylag langt ned i systemet som heter Bakersfield Condors. Der har de siste årene spilt noen nordmenn, blant andre Anders Bastiansen, og Gud bedre for et høl det er. Her kommer attraksjonene i rask rekkefølge: Bensinstasjon, 19 junkfoodrestauranter, trailerpark, oljeraffineri, sånne gammeldagse oljepumper og tre skraphandlere. Må jo ha vært mye moro å finne på i fritiden der, tror du meg ikke er det bare å spørre han ene tassen som hadde sveiset sammen en horde med gasstanker fra den velbrukte gassgrillen slik at de dannet et gjerde rundt tomten hans.
Nå må det sies at en av de elleve junkfoodrestaurantene var Jack in the box. De har en helt general oppfinnelse, nemlig curly fries med buttermilk sauce. Det er himmelsk, og helt klart farlig for hjertet i store doser. Den eneste gangen man sier please på amerikanske junkfood restauranter er på Jack in the Box – når man spør om å få med litt buttermilk. Begrenser uansett curly fries og buttermilk til to ganger i uken for å unngå å se ut som slankebjørn når jeg kommer hjem. Og da snakker vi om slankebjørn før slankingen.
Utenom det eksploderte bilen i en grusom odør på vei til LA her om dagen. Hele bilen ble sakte men sikkert fylt av den verste bæsjelukten du kan tenke deg. Jeg var sikker på at broder’n hadde låra en kjøttkake rett i buksa, men i det vi kom over en åskam så vi grunnen til denne illeluktende odysseen. Jeg velger å kalle den Hamar. Hamar var omtrent like stor som vår hjemlige Hamar. Den var befolket av ca like mange individer og i likhet med norske Hamar var også dette stedet habitatet for individer som hadde det til felles at de alle hadde samme bestefar. Ja du har gjettet riktig. Det var en enorm kufarm. Har hadde nok ikke kvigene navn om Dagros og lignende. Her var det bare å trampe i vei og drite mest mulig i løpet av den korte levetiden som ZXH1389J- H73A hadde. Og drite gjorde de. Hele det enorme området de gikk på var gjennomgående mørkebrunt av møkk og dyrene var langt fra rene i pelsen. I likhet med sine sambygdinger i Norge hadde de et avslappet forhold til hygiene.
Tiden i LA har vi brukt til å leke sneip. På to dager har vi besøkt både Universial Studios sitt lekeland og Disneyland. Begge stedene kan vel trygt defineres som pengemaskiner av de helt store, uten at de store attraksjonene lå tett i tett. Hos Disneyland skyldtes det at nesten alle berg og dal banene var ute av drift og den store loopjævelen gikk faktisk i stykker da jeg sto først i køen. Så selv om jeg hadde stått ca 45 minutter i kø for å oppleve den var det ikke mest synd på meg. Verre var det med de stakkarene som sto fast opp ned i selve loopen. Og de hang der lenge. Da jeg gikk forbi dem ca to timer senere sto det fortsatt folk og tok bilder av dem. Siden jeg er godt oppdratt måtte jeg jo prøve å føle litt empati med dem så jeg ropte at Disneyfolka jobbet med saken og at ansatte nylig informerte oss på bakkenivå at de skulle kontakte og få flydd over rollercoaster eksperter fra Disneyworld i Florida i løpet av dagen. Da ble de sikkert lettet og ja, jeg vet jeg er en kjernekar.
Men de store attraksjonene disse dagene var da jeg fant noen gamle biler som sto utstilt i Universial Studio. Det var en ene DeLoren bilen som de brukte i tilbake til fremtiden filmene og det gamle øket Jake og Elwood Blues kjørte rundt i Blues Brothers og promoterte showet sitt med. Det var den med den svære megafonen på taket. Det er drømmebil det. Tenk å ha den bilen med megafon så stor som en jetmotor på taket OG føle trang til å syng klubbsang 3. Tipper trommedusten til bøfla dør av misunnelse om han hadde vært i nærheten når jeg dro i gang med ”og det var pikk og det var pikk”.
Selv om man er stygglangt unna og det er media her borte er enestående bondsk ved å ikke nevne Vål’enga i det hele tatt så forventer man å få litt atalt tabloid forhåndsstoff i avisene og media. At de samme avisene her ikke skriver om for eksempel Ham Kam betyr bare at de legger seg på samme linje som de hjemlige tabloidene når det gjelder akkurat dem. Avstand og lite omtale endrer ikke det faktum at når man våkner opp på kampdag så vet man med en gang at det er kamp fordi kroppen har et annet energinivå. Underbevisstheten har koblet seg inn på kampen lenge før man våkner, men her i Los Angeles ligger vi 9 timer etter så kampen starter jo omtrant samtidig som man sitter på sengekanten og gjesper og koser med nøttene. Likevel er man som sagt mentalt på kampen.
Slik var det også før kampen mot Molde. Dessverre fikk jeg ikke sett denne på en nettportal heller fordi vi denne dagen var avsatt til, som tidligere nevnt, Universial Studio. Da ble det igjen sms oppdatering, og for å være ærlig så er ikke det å foretrekke, for jeg får litt noia av det. Man mister helt fokuset på det man driver med og går bare å sjekker mobilen. Skulle det ringe flipper man fullstendig. Da er det bedre med for eksempel webtv eller radio – for da har men bedre kontroll på hva som skjer – og det er viktig, men nå måtte jeg nøye meg med sms. Mine disipler denne gangen betalte ned gammel gjeld. Lars Treseng fordi han får sine noe mediokre dikt på trykk i Stang Ut!! og Svigers fordi jeg oppdaterte han på sms i 3 mnd’er mens han var i Himalaya for å finne seg sjæl i fjor. Jævla hippie! Fikk jo raskt beskjed om at det var 2-0 til Enga etter at Boy hadde vært ute med godfoten to ganger, men når du leder 1-0 og du får en ny sms er det alltid ekkelt å åpne neste for da har du jo fått troen på seier. Men den ugne følelsen er ingenting mot det å ikke få meldinger i det hele tatt og det var det som skjedde denne gangen også. Fikk nada, ikke engang en liten ”dette har vi kontroll på”. Man må nesten være bonde for å ikke forstå at beroligende meldinger hjelper stort. Blir jo ikke noe bedre når begge eksploderer i seiersmeldinger som ”Annal!!!!!” og ”kuk i ræv!!!” Ehhh, ble det seier og kjenner gutta dragninga? Dragninga til hva da? Dragninga til Vål’enga Vertshus vel, eller er det bare sorgen? Denne gang skulle det vise seg at go’rævv og go’annal. Da jeg kom meg tilbake til hotellet var det bare å komme seg på nett. Dagen ble jo ikke dårligere av både RBK og LSK tapte for nedrykkskandidater. Det er lov å gosse seg litt da, spesielt siden Lyn tapte og vi igjen er best i byen med ca ett poeng per kamp.
Jeg og mine Lynbrødre (Les: som i brødre som heier på Lyn) har ikke diskutert dette faktumet, men det holder at jeg vet at de vet at jeg vet at de vet at jeg vet at de vet at jeg vet at vi herjer i Tigerstaden. Apropos Lyn. Vi tok av fra highwayen litt for tidlig på vei hjem fra lekeland og havnet i bydelen Lynwood. I Lynwood var det obligatorisk med hydraulisk dempere i bilen og tette i nøtta som vi var tenkte vi at vi skulle ta dem litt i nærmere øyesyn. Vi kom glidende mot dem i alt annet enn low rideren vår og da vi var 15 meter unna flekket han ene gønner’n og vi sa takk og farvel. Fort. Det ironiske er at vi da hadde 50cent på spiller’n med ”I’ll whip your head boy. You know that I will. I’ll whip your head boy, with the back off my steal”. På vei ut av Lynwood havnet vi I Inglewood. Inglewood er kjent for en ting og det er at Great Western Forum lå her. I Great Western Forum spilte LA Kings og LA Lakers, så den var hjemmebanen til storheter som Wayne Gretzky, Magic Johnson, Kareem Abdul Jabar og griserøkteren Rob Blake. Dagen før hadde jeg passert lagenes nye hjemmebane, Staples Centre og det i seg selv var stort for en som har vært LA Kings fan i 18 år, men jeg bet meg merke i at arenaen var plassert i et ganske dårlig område. Grunnen til at jeg bet meg merke i det var at en av grunnene til å bygge ny arena var at Inglewood var et for belastet strøk, og etter å ha sett begge steder forstår jeg at de så på det Staples Centre sitt nabolag som en klar oppgradering. Det for så vidt et valg mellom pest og kolera, men ofte så er pest bedre enn kolera.
Sånn helt på slutten har jeg en bekjennelse. Jeg hadde en slags ulykke i Vegas mens jeg gjorde unna noe papirarbeide på do. Vet dette kommer sent, men jeg har ikke turt å fortelle det før nå. Det ble kanskje litt mye mat i Vegas og da hjørnesteinsbedriften i tillegg var i storform hadde jeg mitt eget lille Tsjernobyl. Slapp av, skal ikke komme med en detaljert beskrivelse av noe oksehalesuppe som tapetserte porselenet, for det som kom ut var både kramt og stramt. Kunne sikkert fått det godkjent som armeringsjern til og med. Problemet lå i mengden som kom. Det var en fullvoksen og velfødd arm som kom ut for å hilse på verden og papiropphenget mitt hadde ikke en sjanse i havet til å bære vekten av dette utenomjordiske som åpenbarte seg. Problemene min var ikke over med at papiret brast og jeg ble våt i aschlehølet – det skulle vise seg at de akkurat hadde startet for da jeg skulle trekke ned viste det seg at den velfødde armen korket igjen do, så den ble sittende fast med 9/10 igjen i skåla. Og ikke nok med det. Den ene enden stikker opp over vannoverflaten, å der sto den strak og imiterte en slange i transe. Jeg ble selvsagt i villrede over hva jeg skulle gjøre, for man kan jo ikke bare ringe ned til resepsjonen og be noen komme opp og ta en titt på kubben min. Hva sier du i så tilfelle når de kommer? I made this? Nei, da var det bedre å ta den sikre veien og la den sitte der I do, mens jeg benyttet toalettet nede i lobbyen og henge ut vil ikke forstyrres skiltet på døren. I det jeg sjekket ut var jeg en tur innom do og da, selv nesten 40 timer senere sto den der fremdeles. Eneste endringer var at den delen over vann var blitt mye mørkere. Så da var det bare å forlate åstedet, sjekke ut og håpe at bøtteballetten ikke tok det for ille opp at det lå en real 2”4 og lekte seg når de kom for å vaske ned toalettet. Heldigvis sto rommet i broder’n sitt navn, så om noen skulle bli svartelistet fra Vegas pga dette så er det ikke meg.
Vel, nå er Los Cabo San Lucas i Mexico neste stopp. Skal bli deilig med litt fotballinteresse igjen. Her er det jo som sagt nada. Det eneste jeg har sett av fotball på tv var da en nyhetsoppleser på kommenterte følge etter at USA tapte for Marocco: ”USA tapte for et land med ¼ så mange innbyggere som min hjemby i sin siste treningskamp før noe som visstnok er verdens største idrettsmesterskap, men for å være helt ærlig; det er fotball og vi bryr oss ikke.”