Vålerenga – Fredrikstad FK 0-3

Kvartfinale NM Cup – Ullevaal Stadion 19.aug 2006 – 7.516 tilskuere

Et Vålerenga uten hjerte tapte fortjent 0-3 for et middelmådig FFK. Forestillingen vi ble servert var hoderystende dårlig. Utrolig velvillige som vi er telte vi hele to målsjanser for de blåkledte, ennå verre var det at antallet vellykede taklinger og pasninger også kunne telles på en hånd. Er det virkelig slikt vi skal bys i bytte mot våre surt tjente slanter?

KAMPFAKTA

Vålerenga – FFK 0-3 (0-1)

Mål:

0-1 Mihaly Thoth  40.min

0-2 John Anders Bjørkøy  58.min

0-3 Mihaly Thoth  81. min

Vålerenga: Arni Gautur Arason – Jarl André Storbæk, Ronny Johnsen (Alan Jepsen 46), Kjetil Wæhler, Tom Henning Hovi – Morten Berre, Christian Grindheim, Ardian Gashi (Thomas Holm 46), Alexander Mathisen – Daniel Fredheim Holm (Rune Lange 54), Jan Derek Sørensen

Fredrikstad: Shaaban – Czwartek, Gerrbrand, Piiroja, Bertelsen – Berg, Bjørkøy, Ramberg, Multaharju (Tarik Elyounoussi 57) – Toth, Kvisvik

Gult kort: Morten Berre 85.min

Hoveddommer: Terje Hauge

KAMPINNTRYKK

Kampen startet surt for denne referenten: Vålerengaparaplyen er ansett som et farlig våpen og måtte legges igjen ved inngang 12. Klart det, hadde jeg fått med den inn hadde jeg uten tvil gått berserk og skrevet flere annaler i terrorismens historie. Pøh, hva er en hijacket 767 ellert to mot World Trade Center i forhold til paraplyblodbadet på Sutreberget?

Kjetil Rekal hadde på forhånd utpekt cupen som ekstremt viktig for Vålerenga – cupfinaleseier var klubbens eneste realistiske vei til e-cupspill neste år. Da skulle en nesten trodd spillerene ville gitt alt for å gå videre til semifinalen. Slik var det ikke – jeg har sjelden sett slappere innsats fra et Vålerengalag, treningskamper inkludert. Hva nå enn ble sagt i garderoben før kampen og i pausen må huskes, for deretter å aldri bli uttalt igjen, for makan til demotivert gjeng har jeg aldri sett.

La det være helt klart: Vålerenga ble ikke slått av et bedre lag, Vålerenga ble slått av et lag som hadde lyst å vinne kampen. Og det er som kjent en viktig forutsetning for å gjøre nettopp det.

Første omgang var faktisk ganske jevn – uten noe særlig nevneverdig fra noen av lagene. For skams skyld kan vi ta med et raid av Jan Derek i det 16. minuttet der han nesten finner Daniel foran mål, men får ikke mer enn corner for innsatsen. FFK avverger corneren og kontrer, får corner de og. Den sjansen avverger Arason fint.

Etter 35 minutter får Alex Mathisen ballen på venstesiden. Etter litt om og men rister han av seg tungsinnet som preger hele Ullevaalregionen og avanserer forbi to tre mann før han legger inn til Jan Derek. Jan Derek prøver en lobb som går et stykke utenfor. Sånn, da var det meste av det gode fra Vålerengas side beskrevet.

Vi får se mange feilpasninger og rot i forsvaret de neste 5 minuttene, og slikt straffer seg til slutt: Vålerenga mister ballen på midtanen. En ellers usynlig Kvisvik får ballen ute på venstresiden og slår selvsagt inn, på hodet til Mihaly Thoth som header inn 0-1. Kanskje ikke fortjent, men det er ingen grunn til ikke å score når motstanderen gir deg sjansen. Mitt siste notat fra før pausen «Langt innleg fra Storbæk – forbi alle og utenfor mål».

Om tordentale noensinne er nødvendig så var dette en slik anledning. Dersom den ble gitt var den fullstendig uten virkning: det Vålerenga vi fikk se på banen i andre omgang var om mulig enda mer tafatt enn det vi fikk se i første.

Rune Lange kommer inn for Daniel ti minutter ut i omgangen. Det hjelper lite. Derimot er FFKs bytte 5 minutter senere genialt: Tarik Elyounoussi sender John Anders Bjørkøy alene med Arason med første spark på ballen.

0-2, og vi aner at dette ikke kommer til å gå veien. Helt sikre blir vi nå Terje Hauge unngår å gi Vålerenga straffe etter hands i feltet ca. 20 minutter senere. Og det er kanskje like greit for det Vålerenga viste i denne kampen skal ikke være godt nok til å komme fram til semifinale i NM.

Men er det virkelig nødvendig å slippe inn 0-3 også? Har vi liksom ikke nok salt i såret som det er?

Eller var det slik at man fryktet at det ville bli slitsomt med e-cup? Vålerengaspillerene tåler jo tydeligvis ikke mer enn serien uten å gå lei, kanskje like greit å slippe unna det maset til neste år.

Og kanskje like greit at jeg ikke fikk ha med meg dødsparaplyen inn på stadion. På den annen side så vet jeg ikke om Vålerenga anno 2006 er i stand til å vekke beserkergang – det er liksom så slitsomt.