Sist fredag betalte jeg 500 spenn for å se noen middelaldrende og gråhårete menn stå og heppe ball i ca 2×30. Det høres kanskje ut som galskap, men fotball og spesielt showets hovedattraksjon er av en slik karakter at det er umulig å forholde seg rasjonell til ham. Mannen det er snakk om er den argentinske fotballspilleren og guden Diego Armando Maradona. Her kommer det noen betraktninger om det å ha levd med Maradona store deler av livet sitt.
Det kan ikke ha vært lett å være min far. Han ble født på det gudsforlatte stedet Elverum i krigens første år. Elverum var trygt og hadde liten påvirkning utenfra. Denne lille kontakten med omverdenen gjorde for eksempel at han ikke så en banan før han var 11 år gammel. Da han var noe eldre gikk det et rykte på skolen i Elverum om at det var sett en ekte neger i sentrum. Alle barna satte seg på syklene og lette etter denne gåtefulle mannen i flere timer. Lærerne der hadde ikke noe å stille opp med mot et rykte om at det var en mørkhudet i bygda. På samme måte hadde ikke lærerne på min barneskole noe de skulle ha sagt da ryktet gikk om at huset ved siden av skolen var et platestudio og at gutta i Creation og Drama spilte inn plate der – nå! 400 elever flokket seg rundt huset og sto og ropte Muffe og Gækki i timevis.
Men det skjedde altså så lite i Elverum at min onkel pleide å sykle til Hamar for å høre om de hadde kinaputter. Hadde de det syklet han tilbake for å spørre om han kunne få noen penger. Fikk han det var det tur retur Hamar igjen. Fotball var det ikke mye av på Elverum. Det var jo et lokallag der som het, ja riktig, Elverum, men man gikk jo ikke mann av huse for å se på dem. Når tippekampen kom valgte pappa å følge Arsenal, visstnok fordi kongen gjorde det samme, men det stakk ikke veldig dypt.
Etter hvert flyttet han til Oslo og traff min mor. Med metoder jeg helst vil slippe å tenke på skapte de etter hvert meg og da jeg ble gammel nok til at jeg klarte å slikke i meg mitt eget snørr ble jeg plassert i barnehage. Og det er her fattern’s ønske om en normal kjernefamilie fikk sine første ugress. Jeg fikk plass i NRK barnehagen på nedsiden av NRK og ble bestekompis med sønnen til Arne Scheie. Å bli bestekompis med Scheie jr innebar naturlig nok å bli fascinert av dette store spillet som heter fotball og som Arne er så glad i. Er man i nærheten av Arne blir man også glad i hoppsporten. Jeg ble glad i hoppsporten og fikk også bli med inn å sitte i kommentatorbua under Holmenkollrennet. Kort fra Roger Ruud fikk jeg også, fra hoppuka, og ikke nok med det – Arne dro meg med opp på Toten engang så jeg fikk spise middag med Roger’n. Roger’n var stor helt og siden Roger’n slurpet i seg tomatsuppe så gjorde jeg det samme hjemme de neste 5 årene til mine foreldres fortvilelse.
Men som sagt, dette var bare ugress. Nådestøtet, eller i en mer metaforisk ordlegging: Dersom mine foreldres ønske om en kjernefamilie kunne sammenlignes med Australia så var Arne Ball og hans fotballsnakk for å regne som da naturvernere satte ut kaniner i Australias villmark. Og denne utsettelsen kan konkretiseres ned til en person; Diego Armando Maradona. Dette begynte vel med Arne Scheies dekning av VM i 82 i Spania og Diegos overgang til Barcelona samme sommer. I 1982 var jeg seks år, visste veldig lite og brukte fattern som oppslagsverk. Siden jeg akkurat var blitt gammel nok til å spille fotball selv og det eneste jeg visste var at Maradona snart blir verdens beste fotballspiller, så fikk fattern unngjelde. Følgende spørsmål tror jeg at jeg med sikkerhet har spurt fattern flere hundre ganger: ”Hvor gammel er Maradona nå?” – ”Når er neste VM?” – ”Er Maradona verdens beste spiller nå?” Min far er veldig tålmodig og svarte nok pliktoppfyllende så lenge jeg ikke formulerte spørsmålene ”Hva”. Gjorde jeg det, fikk jeg beskjed om at ”jo, det er en Størr.” ”Hva er så en Størr da pappa?” ”En Størr gutten min, det er noe man putter opp i rompa på de som spør.” Man unngikk etter hvert Hva spørsmål, så noe lærte jeg.
Årene gikk og plutselig sa pappa ”jo, nå er det snart VM igjen, og ja Maradona skal delta. Og ikke nok med det, han kommer til Oslo for å spille mot Norge”. Det var julekvelden for en som 4 år tidligere hadde fått masse VM82 klistremerker av Arne Scheie og brukt dem til å tapetsere taket innvendig i fattern’s kjære Volvo stasjonsvogn.
Under hele dette VM satt jeg som klistret foran familiens enorme 26” Phillips farge-TV som fattern hadde kjøpt inn før OL i 1972. Nedturene var mange, for Maradona spilte ikke hver dag. I den første kampen spilte Bulgaria, det blir fort nedtur av slikt. Men innimellom kamper som Algerie – Nord Irland, Marokko – Polen og Canada – Ungarn så var det tid for Maradona. Å se Maradona gjorde inntrykk på enhver 10 åring. Som ivrig utøver på Heming Gul tror jeg ikke at jeg sentret en eneste gang verken på trening eller kamp resten av den sesongen. Å drible var konge. Det samme var langt krøllete hår, hands og å kaste seg når man ble taklet. Vi på Heming Gul kastet oss ikke, fordi vi spilte på grus, men vi korset oss når vi gikk innpå grusbanen og når vi scoret mål.
Etter VM dro hele familien på en heidundranes chartertur til Mallorca. Fra hotellet hadde vi kort vei til den lokale spillebula der jeg og mine brødre brukte bortimot alle våre sparepenger på Mexico ’86. Jeg var fus i Maradona og Argentina. Etter noen dager ble vi slept ut til høylytte protester og regelrett grining fordi vi skulle på utflukt til et marked. Jeg tror fattern angrer den dag i dag på at han tok oss med på markedet. Der hadde de nemlig fotballdrakter til salgs. Jeg hadde aldri sett før at man kunne kjøpe draktene til favorittspillerne sine. Eller det vil si – de hadde alle drakter og alle nummerene unntatt en. Den var utsolgt. Den som manglet var Argentinas #10. Ulykke for fattern. I 4 dager trådde han rundt med en illsint og forbanna drittunge som krevde å få akkurat den drakten og to smørblide tvillingbrødre som konstant spiste is iført henholdsvis en Platini Juventusdrakt og en Maradona Barcelonadrakt. Drakten var ikke å oppdrive og jeg måtte ta til takke med en Zicodrakt etter å ha torpedert hele ferien til fattern. Året etter var det klart for ny chartertur. Da fant vi drakten med en gang og jeg klarte endelig å tilgi fattern at han ikke hadde kjøpt argentinadrakten til meg året i forveien. I 1987 var jeg elleve år og av normal vekst og vekt for alderen. Problemet vil mange påstå er at jeg i dag er nesten to meter høy og vekten ligger og bikker 110 kg og fremdeles bruker drakta flittig. Hvis dere husker SuperMac så vil dere forstå hvordan jeg ser ut i drakta, men i likhet med SuperMac så bærer jeg drakta med stolthet – jeg bare mangler de harde skuddene hans.
Med tid og stunder ble Maradona eldre og hans sti mindre ren. Historier om unger utenfor ekteskap ble etterfulgt av påstander om tette bånd til den lokale napolitanske mafiaen Camorra, kokainavsløringer, utestengelse fra fotballen i 15 måneder for kokain, offentlige arrestasjoner på begge sider av dammen og vektproblemer.
Midt oppe i dette skulle fattern ha en far – sønn samtale. Det viste seg at Vål’enga og Elverum skulle møte hverandre i 2. divisjon og han syntes dette var en riktig anledning for far og sønn å dra på fotballkamp sammen for første gang. Det ble den første gangen vi gjorde dette. Det ble den siste gangen også. Elverum vant 0-4 på Bislett og utenfor portene æreskjelte jeg hele det fordømte stedet han kom fra og slekta hans også som fortsatt bodde der. I uken som fulgte var jeg enten på skolen eller satt på rommet og trøstet meg med den fremtidige båndsalaten av en video ”Maradona – der beste spieler der welt.” Fatter’n har aldri forstått seg på fotballkulturen og denne koblingen med følelser, men etter denne kampen har han gitt opp å prøve å forstå den. Jeg tror han har resignert fullstendig.
Etter vektproblemene og utestengelsen for kokainmisbruk fulgte et magisk comeback i landslagstrøya for Maradona som kulminerte med VM-deltagelse for Argentina i 1994. I VM var Maradona igjen den beste, hans innsats i kampen mot Hellas er legendarisk og den ble kronet med et av VMs vakreste mål. Dessverre var dette den siste kampen han spilte, da prøver tatt i dopingkontrollen rett etter kampen viste spor av efedrin. Etter dette returnerte han aldri mer til landslaget. Derimot tårnet de personlige problemene seg opp for ham og det kulminerte med at han fikk et massivt hjerteattakk som følge av en overdose med kokain.
Etter dette ble det klarere at gutten som kom fra potreroen og frelste landet med sin måte å kommunisere med kula på, ville stoppe den destruktive spiralen. I 2005 fikk jeg den beste bursdagspresangen jeg kunne tenke meg. Maradona ble operert og fikk fjernet store deler av magesekken for på den måten å umuliggjøre overspising. Etter det raste vekten og han kunne for første gang på lenge som rusfri endelig begynne å nyte de gode sidene ved livet, cubanske cigarer, fotball og damer. Og det var dette jeg ønsket å se da jeg bladde opp 500 spenn for å se middelaldrende menn sparke ball. Jeg ønsket å se en lykkelig Maradona som hadde det godt med seg selv og som igjen trivdes med å snakke med ballen og nyte livet.
Jeg møtte tidlig opp i Oslo Spektrum. Det første som slo meg var at her hadde jeg ikke vært siden Vål’enga Hockey spilte her og hele Klanen fikk plass på felt 207 eller hva det var. Vel inne viste det seg at de spilte av en video med høydepunkter og mål fra hans karriere. Det dreide seg stort sett om landslaget og fra de Napoliårene hvor Napoli hadde Mars som hovedsponsor. I tillegg var det noen klipp fra finalen i U-21 VM fra 1979. Mange gode minner der og det ble ikke dårligere av at alt var akkompagnert av tango. For meg var det den optimale oppladingen til kampen. Derfor var det bare naturlig at de avbrøt det og sendte noen bergenske knekter ut på banen. De skulle rappe en sang som het kom ut og lek. Det passet ikke helt inn da jeg og de andre som var der mer eller mindre var i den syvende himmel allerede.
Presentasjonen av enkeltspillerne gikk greit og alle fikk høflig applaus da de entret banen helt til sjefen sjøl ble ropt opp og kom ut spillertunnelen. Da ble det kaos og folk hang over vantet. Argentinerne sang som gale og selv var jeg ikke helt bort heller fra min posisjon halvveis over vantet iført min åletrange Maradonadrakt og en noe mer normal Bocadrakt fra ca 1999 over. Kunne jo ikke skremme barna vet dere.
Da kampen startet fikk man raskt bekreftelser på at han fortsatt hadde en god dose teknikk inne. Du så fremdeles magien i små doser. Ballmottak, blikk og pasninger var som fra glansdagene, det var svalestupene også. Kondisjonen og den fysiske fremtoningen var derimot ganske skrall, men det var forventet. Men selv om mesteren higet etter pusten der han ruslet rundt, så var det umulig å ikke legge merke til at han koste seg og igjen hadde glede av spillet, og for meg var den bekreftelsen av nesten like stor betydning som det var deilig å se han fiske ned klarering i hodehøyde med hælen og legge ballen død før han la en smågenial pasning til Mathias Almeyda. For selv om det var flere kritikkverdige forhold grunnet elendig og amatørmessig arrangør, så rokket ikke dette ved det jeg hadde kommet i håp om å se. Det var i det hele tatt en fantastisk aften.
Så det var en veldig lykkelig versjon av meg selv som befant seg utenfor Oslo Spektrum etter kampen, travelt opptatt med å planlegge tur til Buenos Aires og La Bombonera, hjemmebanen til Boca Juniors, med likesinnede, da telefonen ringte. ”Hei, vi har planlagt søndagsmiddag kl 18 på søndag. Kommer du?” ”Sorry fattern, da er det kamp. Vål’enga – FFK” var svaret han fikk. ”Men jeg har kjøpt indrefilet av okse… fra Argentina.” Han gir seg aldri, men saken er den at ettersom søndag er kampdag for Vål’enga så blir ikke familien samlet på søndagsmiddag i sommerhalvåret. Det hjelper ikke å friste med at han har kjøpt ny stor grill fra Weber eller at kjøttet kommer fra Maradonas hjemland. Så lenge det er fotball vil hans drømmer om kjernefamiliens søndagsmiddag forbli uoppfylt.
Og til det er det bare en ting å si; Gracias Diego!