Vålerengas aller første seriegull ble en smertefull affære for Leif Eriksen. Regelen om at man ikke kunne bytte spillere etter pause gjorde at han måtte fullføre gullkampen mot Steinkjer med brukket bein. Ikke nok med det, han holdt på å score også…
– Toppen på den berømmelige kransekaka var naturligvis seriemesterskapet i 1965. Jeg glemmer aldri siste og avgjørende kamp i Steinkjer hvor jeg måtte spille med brukket bein. Situasjonen var den at vi ville berge seriemesterskapet med uavgjort mot trønderne. I første omgang gikk det bra. Men spillet var ikke mer enn så vidt satt i gang etter pausen før jeg fikk en skikkelig smell. På den tida var det ikke lov til å bytte ut utespillere etter halvtid. Så jeg ble på banen for å fylle ut en plass. Først i sokkelesten. Men da dommeren nektet meg å spille uten støvler, måtte vi finne på en løsning. Den besto i at jeg fikk tak i en støvel som var fire-fem nummer for store. Så opphovnet var nemlig beinet blitt.
– Helt på slutten holdt jeg faktisk på å bli matchvinner også, på en heading. Hvor alvorlig skaden var visste jeg ikke før jeg kom til Levanger sykehus etter kampen. Da ble det påvist et brudd i foten. Beinet ble gipset. Og med gips på beinet ble jeg hjulpet ut av flyet på Fornebu, hvor det var ordnet med en skikkelig mottakelse for de nye seriemestrene etter 0-0-kampen.
I denne spalten har Jarle Teigøy bearbeidet småhistorier/stoff som er fra medlemsbladet Vålerenggutten i perioden 1922-1990, gamle styreprotokoller eller fra VIF-boka «Fra Sotahjørnet til bohemen».