Guttungen (20 år!) og jeg møttes på Bohemen kl 14.15, og den unge mannen forsiktig med en cola, av årsaker en far ikke har noe med. Dog var det sterkere varer enn isvanngjengen ved siden av oss. Men guttungen rakk også å slenge i seg en halv liter med gyllent drikke før vi skled inn i en av Sporveisbussenes jålete dobbeldekkere, og duvet av gårde oppover E6. Merket knapt at bussen kjørte. Til sammen seks busser forlot den trygge byen til fordel for det toteniske kulturlandskap.
Turen langs E6 var uten begivenheter, bortsett fra at det ble konsumert ufattelige mengder gyllent drikke, noe som gjorde en liten luftepause ved vektstasjonen før Minnesund velkomment og hvor sannsynligvis alt som er av busker nå står vissent igjen. Patrick og jeg var (selvfølgelig) beskjedne med hensyn til styrkedrikk. Jeg vil mer kalle det niste.
Men vi hadde ikke mer enn så vidt forlatt den trygge E6 før vi dundret inn i det rurale Norge, med forskremt traktor i første rundkjøring som desperat prøvde å holde stilen til tross for den overveldende oppmerksomhet og muntre tilrop dette eksotiske innslaget fikk. Ufattelig nok svarte traktorføreren med en obskøn håndbevegelse, men det la vi fort bak oss. Vi sneglet oss opp langs Mjøsas vestbredder på Norges trangeste vei, men vi er jo fra byen så vi tok oss til rette.
Vi ankom Skreia «stadion», et navn som tøyer begrepsapparatet. En interessant antropologisk studie, med vennlige mennesker overalt som så på oss med skrekkblandet fryd, og vinket henrykt da vi dro. Så kan vi legge hva vi vil i det. Men unison allsang og glade ansikter (bortsett fra da vi snakket om vårt eget, ineffektive spill) og det fine været (som også ble besunget) gjorde det hele til en sjarmerende opplevelse. Der vi sto, med ryggen til elven og med betydelig inntak av gyllent drikke i timevis, var det mange som satte pris på det store, køfrie fellestoalettet i krattet ned mot elven, en elv som nok opplevde et oppsving i forurensningsgraden en stakket stund om det er mulig å forurense mer enn landbruket, da. Jeg vet ikke hvor grenser etc for slike naturanlegg som denne banen egentlig går og når det blir utsolgt. Det vet nok ikke arrangørene heller, for gjerde er ikke noe vits i på et «anlegg» hvor det på den foregående kampen var 17 tilskuere og denne gangen anslått til 3 000. Ingen vet helt, fordi de gikk tom for billetter! De provisoriske «tribunene» vi stod på knaket stygt og sprakk og luktet fersk ved og helte faretruende framover allerede før kampstart, men det var det ingen som brydde seg om.
Og til slutt og ikke minst, vi ropte fram de brave totningene som også fikk sin hyllest av Klanen etter kampen. Once in a lifetime. Tre av dem er etter sigende medlemmer av Klanen.
Hjemturen var, som vanlig laaaaang. Det hjalp heller ikke at vi ble «eskortert» flere kilometre ut av Toten av en annen traktor som neppe klarte med enn 30 km/t. Men vike og slippe trafikken forbi? Nei, hvorfor det? Byfolk! Har alltid dårlig tid!
Pål