Gratulerer Vålerenga Fotball. Gratulerer Mini-Klanen og ikke minst Klanen. Det ble 2-0 seier over skarre-pakket på Ullevaal i går kveld. Og igjen ser vi at det finnes storhet i årets utgave av Vålerenga. Det var kjemping, løping, taklinger og mål, slik vi egentlig kjenner vårt kjære Vålerenga. Takk skal dere ha alle sammen.
Vålerenga – Brann 2-0 (0-0)
Tippeligaens 16.runde – Ullevaal Stadion 5.august 2007 – 17.806 tilskuere
KAMPFAKTA: se referat på vif-fotball.no her
KAMPINNTRYKK:
Serieleder Brann kom til Ullevaal med et håp om å kunne stikke fra litt i toppen. I og med at lagen bak tapte viktige poeng, så så de sitt snitt i å ta et lite sprang fra de andre. Men Vålerenga, som lå nede for telling, reiste seg og tok ansvar.
Igjen så vi at gutta stod opp og tok ansvar. Hver eneste mann, hvert eneste minutt. Og sånt skal ikke gå ubemerket hen. Jeg ble noe overrasket over Aabrekks laguttak, men jeg svelget det i meg ganske kjapt. Aabrekk skal ha mye kred for at han tar de grepen han gjør. Han gir et tydelig signal om at ingen har fast plass på laget, og at hvem som helst kan bli henvist til benken fra kamp til kamp.
Den største overraskelsen i går var Arnar Førsund. I mine øyne var han banens beste spiller. Morten Berre blir selsagt banens beste offisielt, i og med at han scorer to. Og Morten var også superbra i går. Morten kroner dagen med sine 2 scoringer, og det gir laget et kjempeløft.
I tillegg slipper vi ikke inn mål, og det er takket være en god forsvarsfirer, og en glimrende keeper. Arni var i godt gammel slag i går, og det er veldig betryggende.
Jeg må innrømme at jeg gikk på kamp med noe negativ instilling. Nok om det, jeg svelget det fort, for laget fremstod som det vi forventet av det før sesongen. Det var taklinger og løp, passninger som satt og en innsatsvilje som bare vokste utover kampen.
Brann var veldig gode i går, de hadde flere sjanser enn oss, men de fikk ikke uttelling. Den følelsen har vi hatt i årevis, så det var godt at det var vi som tok siste stikk denne gangen. Brann hadde minst to 100% sjanser, og to skudd i treverket. Martin Andresen, litt sippete som vanlig, hadde vel den største av dem alle, da Robbie WInters klinka til fra langt hold, traff stanga og Martin fikk ballen i beina, rettvendt mot åpent mål. Heldigvis klinka han ballen langt over. Stillingen var da 0-0. og det kan vel diskuteres i lange drag om at dette kunne endret kampen radikalt i forhold til utfallet.
Uansett, Vålerenga kjempet og vant. Og det var sårt tiltrengte poeng. Nå må vi se oppover og ikke bakover gutter. Vi skal berge plassen i år.