Det nærmer seg kamp i Sandefjord, et lag uten de helt store supporterskarene. VPN har gravd dypt. Og vi fant én. Han er til gjengjeld en aristokrat, akkurat som Sandefjord Ballklubb var det i hovedserien en gang for halvthundre år siden. En stayer. Oppfostra med Ballklubben, Thorbjørn Svenssen og Yngve Karlsen. Er det rart han heller vil ha irsk innsats enn brasiliansk jåleri? Han er det fotballfaglige alibiet i tospannet med Jon Michelet som skrev bøkene om alle fotball-VM på 80 og 90 tallet. Dag Solstad.
– Nei, kampen rekker jeg dessverre ikke. Det er så mye annet å rekke. Altfor lite tid igjen i verden til at jeg får med meg tribunelivet. Men selvsagt følger jeg med.
Ingen Dag Solstad på Komplett dått enno stadion, med andre ord. Et nydelig navn på en såkalt storstue, ikke sant? Hvordan reagerer du på sånt?
– Reagerer ikke i det hele tatt. Fordi jeg ikke skjønner det. Komplett uforståelig. Men navnsettinga på disse nye fotballbanene er stort sett tåpelige. Her ligger det for eksempel et anlegg langt inni Telemark. Og de har vett nok til å kalle det Skagerak Stadion! Sånt kvalifiserer til minst femten minuspoeng.
Blå drakter har erstattet de gul/svarte. Ballklubben borte og forent med rivalen Runar. Er det problematisk for deg?
– Niks. Sandefjord er for lite til at rivaliseringa ble stor. Ingen Lyn-Vålerenga tilstander. Og når det gjelder det blå: Passer utmerket. Det har alltid brent et blått lys for Sandefjord.
I bøkene dine skriver du at du aldri har vært redd noe, bortsett fra én ting . . .
– Ja, he-he, ler forfatteren. Nedrykningsspøkelset. Det var det eneste spøkelset jeg frykta. Levde med det og kjempet mot det i hele oppveksten. År etter år. Og nå har det jaggu kommet igjen!
Og for noen år sida dukket det opp et nesten like fryktelig gespenst . . .
???. . . .
– Opprykkspøkelset. Først viste deg seg mot Brann for fem år siden. Umulig å få has på den onde ånden. Året etter støtte vi på spøkelset igjen. Det hadde materialisert seg. Vi så det i hvitøyet. Dommer’n i Vallhall !
Du hadde din første religiøse krise som 10-11 åring. Fortell!
– Ja, det var noe med at i himmelen skulle allting være godt, intet vondt kunne skje. Og så var det det at for meg var Ballklubben et himmelsk lag. Og Sandefjord Stadion mitt angstfylte paradis. Hvordan Vårherre i det hele tatt kunne tenke på å sende laget ut av himmelen, eller hovedserien som det vel het, og ned i landsdelserien! Det oppstår større kriser av mindre.
Vålerenga har aldri vært noe himmelsk lag for Dag Solstad, da heller Skeid og Frigg. I boka «Folkets stadion Bislett», har han en selvbiografi fra årene 1950-1983 med noen friske synspunkter som jeg konfronterer ham med. Og du kjære leser, som har lest det før, kan bla videre. Dere andre må bare nyte det:
Det finnes ekte fotballentusiaster som holder med Vålerenga, de er oppvokst i Oslo, og de er ikke mange. De fleste som sier de holder med Vålerenga, er innflyttere som gjør det fordi de ikke har noen fotballidentitet fra sitt opprinnelige hjemsted. Eller så består Vålerenga-tilhengerne for det meste av folk som ikke er særlig interessert i fotball, innflyttere eller ikke, men som gjør det ut fra en overfladisk, falsk og sentimental samfunnsforståelse.
Reine ord for penga, trykt for to år siden. Vi er selvsagt klar over at dette gjenspeiler en forgangen tid før supporterkulturen slo rot her til lands. Tidene er endret. Er det på tide å endre utsagnet?
– Må jeg så må jeg, men jeg vil svært lite gjerne gjøre det ! Det humrer i telefonrøret.
Til slutt, Dag Solstad. Hvorfor vinner Sandefjord?
– Det har med «underdog» å gjøre, han nøler og trekker litt på det. – Men det gjelder jo for Vålerenga også . . .
Det er vel «Genanse og Verdighet» som ligger bak et såpass flytende svar. Vi legger ballen død. Forsøker heller en siste gang å lokke ham med på kamp, øl og båttur.
– Båttur? Nei, det får du spørre Jon (Michelet) om. Det er han som er sjømann.