Onsdag 22.08.07 putta vårt eget stortalent Mohammed Fellah det avgjørende 2-1 målet mot Tyrkia for Norges G-18 landslag. Akkurat det skulle han aldri ha gjort. I returoppgjøret to dager seinere hopper nemlig Aziz Serdar inn i leggen til Fellah med to strake bein og en haug med knotter. “Jeg så at den brakk med en gang”, sier Fellah om sitt eget venstre bein. “Jeg så foten bare dingle fram og tilbake.“
VPN følte det var på sin plass med et sykebesøk nå.
Intervju eller heltehistorie?
Melding fra VPN`s utsendte: Når jeg skriver disse ordene har jeg allerede skrevet hele artikkelen du nå er i ferd med å lese. Dette høres kanskje helt sykt ut, at jeg kan avslutte med begynnelsen, men sånn er nå engang dagens teknologi. På data kan man avslutte og begynne akkurat som man vil. Dette betyr selvfølgelig ikke at grunnen til at jeg gjør dette er for å vise alle VPNs lesere hvilke fantastiske fremskritt teknologien har gjort. Nei, det er for å komme den kritiske leserens argus-blikk i forkjøpet. Jeg har nemlig akkurat lest igjennom dette såkalte “intervjuet” og må ærlig innrømme at dette slettes ikke er noe intervju, selv om det er det du har blitt lovet (og forsåvidt det jeg har fått i oppdrag om å skrive). Et intervju er sånn med masse spørsmål og svar, fram og tilbake, ofte i et halsbrekkende tempo, og det går ikke i dette tilfelle. Intervjuer er sånn man gjør med idrettsutøvere, ja til og med idrettsstjerner. Helter derimot, dem skriver man historier om. Og det kan låte så klisjefylt og amerikansk det bare vil: Dette er en heltehistorie. Om den ender bra er en helt annen sak. Det er kun opp til helten vår.
Husk å puste
Når Fellah så hvordan beinet sitt så ut etter møtet med tyrkiske knotter, prøvde han febrilskt å rette det ut og holde det fast med sine egne hender. Begge lagenes legeteam kom løpende ut og ba han puste. Det er nemlig visstnok det man sier i en sånn situasjon. Legg deg ned og pust. For når man sitter sånn, og febrilskt prøver å holde fast leggen sin, er det faktisk normalt at man glemmer å puste. Og da besvimer man. Enkelt og greit. Men Fellah besvimte ikke. Det gjorde ikke vondt en gang. Ikke før han lå i sykebilen. For da kom tankene som han sier. Tankene om at ikke bare sesongen var over, men at det kunne gå år, flere år, før han var tilbake. Om han i det hele tatt kom tilbake. Og da rant det noen tårer også.
– Men det var ikke på grunn av smerten, det var på grunn av at jeg ikke fikk spille for klubben og at jeg kanskje kom til å bli glemt. Det er de to tinga som helt klart har vært det vanskeligste.
Hva gjør et leggbein?
La oss ta de harde fakta først: Fellah har brukket begge leggbeina i sitt venstre bein. Leggbeina er for dere som må ha det inn med te-skje logisk nok de to beina du har i leggen. De lange som går fra ankelen til kneet veit du, og som er såpass tett samla at det føles som at det bare er ett leggbein. Bretter du opp buksebeinet ditt og tar en titt på leggbeina vil du nok konkludere med to ting:
1. De er ganske harde og fine disse leggbeina, og:
2. De virker relativt vesentlige i forhold til å gjennomføre den egenskapen det er å kunne stå.
Se videre for deg at du nå står på ett bein. La oss si at det er ditt venstre. Og at dette knekker. Tvers av.
Da gjelder det å puste.
Fellah ble kjørt til operasjon på Buskerud Sykehus, og fikk her satt inn to skruer i kneet, to skruer i ankelen og en lang plate mellom disse. En god og gammaldags, men passe komplisert støttebandasje med andre ord. Om en ukes tid skal han opereres igjen, og det blir da klart hvordan det hele har grodd til nå. I mellomtida veit vi ikke. Annet enn at han minimum er ute for resten av sesongen.
Krav og prestasjoner
Men la oss spole tida litt tilbake. Helten vår, Mohammed Fellah, en ung guttepjokk fra Holmlia, ble tatt opp i A-lags troppen til Vålerenga under Kjetil Rekdal, men fikk lite spilletid:
– Rekdal ble ekstremt respektert innad i laget, og det var jævlig tøft å komme inn i troppen under han som ung. Om du var uerfaren eller etablert hadde ingenting å si. Alle skulle prestere på samme nivå.
Da Rekdal pakket snippesken og forsvant som dugg foran august-sola i 2006 ble det derimot varslet endringer på Valle: Petter Myhre ville satse på ungutta. Fellah fikk sin tippeliga-debut mot Fredrikstad da det gjenstod 3 minutter av full tid. Akkurat nok tid til å score et mål, sende et slengkyss til Gud og bli hylla av Klanen tenkte Fellah da. Og så gjorde han akkurat det. Og vannet fortsatte å strømme på Vålerenga Talentfabrikks mølle. 2007 skulle bli ungguttas sesong, og Petter Myhre, den tidligere junior-treneren, var mannen som skulle tørre å satse på morgendagens menn. Så hva skjedde?
– Jeg tror det ble som det ble på grunn av resultatene i kampene. Vi fikk en dårlig start, og derfor turte ikke Petter putte oss innpå. Hadde det gått bedre tror jeg det hadde vært annerledes, men der og da var jeg til tider forbanna. Når jeg ble vraka til Rosenborg-kampen, etter å ha spilt såpass bra mot Godset i kampen før, hadde jeg mest lyst til å leies ut i et par måneder for å få kamptrening. Klubben sa nei til det, og det skjønner jeg forsåvidt godt, men akkurat der og da følte jeg at jeg var i såpass god form at jeg trengte å spille kamper for å utvikle meg videre.
Comeback
Det er altså ikke noe nytt for Fellah å måtte kjempe om plass i første elvern. Og midtbanen til Vålerenga er per dags dato sterkere enn på lenge. Grindheim er selvskreven. Vi har Freddy, Thomas og Jalland av de etablerte. Flere unggutter lurer i bakgrunnen. Og om ikke det var nok har vi jaggu meg henta inn en polakk med oppadstigende formkurve og en serber som ser ut til å kunne starte et eget lag, kun med seg selv som spiller, og fortsatt gjøre det skarpt i Tippeligaen. Feil tidspunkt å brekke beinet på med andre ord.
– Det blir vanskelig og tøft. Selvfølgelig. Men sånn jeg ser det SKAL jeg klare å komme tilbake. Og det skal jeg jobbe knallhardt for. Er jeg fotballspiller så må jeg klare det. Jeg føler at det er nå det gjelder, det er nå jeg må bevise at jeg er mer enn en innbytter. Klarer jeg å komme meg gjennom dette tror jeg at jeg kan nå veldig langt.
Og Fellah er igang. Hver eneste dag er han på Valle og trener, ved siden av å gjøre øvelser hjemme. Alt på kroppen hans trenes, med unntak av venstre beinet. Og selv om ingen av oss virkelig skjønner hva det koster henger vi litt med allikevel.
Vi har nemlig sett filmene:
“Rocky”, “Karate Kid”, “Kickboxer 1”, “Kickboxer 2”, you name it. Helten har fått seg en smell, og han må trenes opp. Koste hva det koste vil. Gjerder må males og biler må vokses. Trapper må løpes og vedsekker bæres. Sånn er det når du skal bli best. Vi har sett det så mange ganger: korte og eskalerende klipp av ekstrem fysisk påkjenning, spente muskler og svettedrypping fra en annen verden.
Det er der Fellah er nå.
Vi tenker på deg
Og hadde jeg hatt en tier liggende hadde jeg putta den på at han har “Eye of the Tiger” på ipoden der han sitter på ergometersykkelen og tenker på Messi, Henke og Solskjær, mens han sykler som om jævelen sjøl var i hælene på han. Sykler fordi han er livredd for å bli glemt. Og Fellah, hvis du lurer på hva vi andre gjør mens du sykler, så er svaret enkelt. Vi heier vi. På deg. Selv om du ikke kan se oss. Vi heier som faen.
