Vi har lokalisert to småstein i våre flunkende nye Vålerenga sko. Vi tar dem opp, studerer dem kort, og legger dem fram for dere til debatt. Steinene er ikke store problemer. Men de har gnagd litt likevel. Den ene handler om å gi en takk til noen som har brukt tida si bra. Den andre handler om å tørre å gi tid til noen så de kan gjøre det samme.
Da Aalbu ble ansatt som ny sportsdirektør i klubben var det mange som var fornøyde. Men det var også en hel haug av folk som ikke skjønte en dritt. Skihopp, golf og Stabæk ble det mumla om, og det store spørsmålet var om han var rett mann for bohemenes hovedstadsklubb.
Og mens det blåste som verst rundt Petter Myhre ble det mumla av flere og flere. Og det ble mumla høyt. Hvor ble det av forsterkningene? Hvor ble det av penga? Hvor ble det av en en ny hovedtrener?
– Ting tar tid, sa Aalbu.
– Litt for lang tid, mumla folket.
Og når den dårlig skjulte “pressemeldinga” fra klubben kunne fortelle oss at begge våre direktører skippa sommerferien for å få retta skuta, tror jeg en del av oss fnøys litt. Det virka som at man prøvde å gjøre en jobb man burde ha gjort for lengst.
Men lite visste vi.
For faktum er, at uansett hvordan “Nye Enga” kommer til å prestere i sesongen som kommer, er det gjort en formidabel jobb og innsats i organiseringa av klubben. Det er henta inn midler av historiske dimensjoner, og dette er kun blitt mulig gjennom en omfattende omveltning av driften til Vålerenga. Alt dette veit vi selvfølgelig, og det er langt ifra en nyhet. Og spenninga og engasjementet som er rundt klubben vår viser også tydelig at vi setter pris på det. Men har noen takka for innsatsen? VPN er litt usikre, og vil herved benytte anledninga til å sende en stor takk til Jan-Erik Aalbu og Pål Breen for motet, tida og kreftene det må ha kosta. Så langt.
Jobben er selvfølgelig ikke ferdiggjort. Men vi gidder ikke å minne dere noe særlig på det. Vi stoler på dere denne gangen. Det har dere fortjent.
I et intervju med Vif-Tv oppfordrer vår gode, gamle kompis Amund Skiri om at vi som Vålerenga-supportere må ha tålmodighet. Ting tar tid hører vi igjen.
For her og nå går vi rundt med smil verdt en million dollars. Det er vind i Vålerenga-seilene, og det skal mere til en noen litt småsure oppstøt av noen treningskamper for å stilne den. Forventningene er skyhøye, og som vi til stadighet blir påminnet av Arild Rønsen: Fallhøyden er stor.
Selvfølgelig er den det. Men det må den nesten være hvis man skal sikte høyt. Og så lenge vi vil være i toppen er vi nødt til å tørre.
Men hva skjer hvis Vålerenga begynner sesongen 2008 med å tape kamper? At media vil gå bananas er jo krystallklart. De vil skrike og bære seg og forlange den ene etter den andres hode på fat.
Og hva med oss skarvete supportere? Hvor mye is i magen har vi? Når vil vi begynne å kreve valuta for millionene? Når vil vi begynne å skrike og bære oss?
Ting tar tid sier dem. Og vi bør ha det i bakhodet. For selv om vi er sultne på en bedre sesong enn de siste to årene har gitt oss, må vi ikke glemme at dette er et nytt lag. Med nye spillere. Og ny manager. Og ny trener. Og ny offensiv trener. Og ny fysiske trener. Og sånn fortsetter det.
Hva hvis vi tar sommerferie sånn rett rundt samme tabellplassering som i fjor? Hva da? Om vi ikke har svaret her og nå bør ihvertfall spørsmålet stilles. Og alle bør gå i seg sjæl og fundere litt på det. Dette er et lag for fremtida. Og ting tar visstnok tid. Så spørsmålet er:
Hvor god tid har vi?