I forrige episode var det samling i bånn uten mat eller mobildekning og med stengte rømningsveier. Sperret inne med tidenes jævligste spøkelse hu-huende i kjellerkrokene, er det bare et påskeunder som kan redde våre venner ut av vårknipa.
Krøssern hadde krysset mange grenser. I dag krysset han sine spor. Gang på gang. Han gikk i ring. På villstrå i et ukjent terreng med altfor mange skispor. Veivalget virket så enkelt i teorien. Men i praksis er alle skispor grå og alle løyper merket blå, uansett hvilken retning de går i. Men langt om lenge demret det for ham i påskeaftenskumringen. En svart hytte. Han skimtet den mellom trærne i lia ved enden av vannet.
Krøssern hadde krøssa mange. Han startet med ekskludering. Det var lenge siden. Han hadde ekskludert pøbel og pakk fra banden han ledet. Men nå var det inkludering som gjaldt. Han hadde blitt hanka inn i en verdikommisjon. Verdiene han sanket der var ikke innbringende nok til å endre navn til Krøsus, men var verdifulle nok for Nøff, der han nå var ansvarlig for å inkludere de fleste i sitt kjære fotballspill. I sommer hadde han høstet stor suksess med blindefotball. Nå skulle nye grupper funksjonshemmede inkluderes.
Skjærtorsdag hadde han møtt en gammel venn som skulle på en hemmelig påskesamling i skogen, Krøssern hadde fått med seg en del detaljer. Nå, to dager seinere, hadde det modnet for ham. Han måtte treffe disse gutta. Fotballen hadde tatt fullstendig av, og på mange måter bar det i feil retning. Det var ikke dette han hadde ment med blindefotball: Blinde dommere på banen, blind vold på tribunen. Nå ville han menge seg med seende og framsynte fotballmennesker. At de var kriminelle vinningsforbrytere fikk så være, de skulle inkluderes de også.
Kjellermuren var ugjennomtrengelig, kjellerlemmen en boltet uovervinnelighet. Det de fem stakkarene der nede trengte var en redningsmann. Ikke nødvendigvis en redningsmann med skjult agenda. De var innesperra, de trengte ikke først og fremst en inkluderende frelser. Det fikk klare seg med en muskelbunt av en mann som hadde surra rundt i skogen, som var så forbanna når han endelig kom inn i en ulåst, ukjent hytte at han gikk berserk mot alt. Mot kommoder, jernbeslag og låste kjellerlemmer. En vandrer. En rømt galning i påskefjellet. Han vi kjenner så godt. Han som har holdt liv i påskekrimtradisjonen siden tidenes morgen.
Det de fikk var Krøssern. Det holdt.
Krøssern satt og hvilte i sofaen og så seg rundt i stua.
– Snodig måte å møblere på, tenkte han, og kasta et blikk på kommoden og hjørneskapet midt på gulvet.
Han skulle til å fyre på peisen da han hørte lyder. Krafsing.
– Hm, en musejævel under kommoden? Det var der lyden kom fra.
Musa skulle kverkes. Han ga det han hadde av kraft og tyngde, og møblene gled motstridende bortover gulvet. Ingen mus. Krafsinga ble til banking. Bankinga ble til rop og skrik. Han grep om hengelåsen, spente musklene, det var så vidt fotballtatoveringen ikke sprakk, men skruer og jern måtte gi etter. Det knirka og peip i kjellerlemmen som sakte løftet seg.
– Oh, Christ!, stønnet han da han så fem forkomne menn krabbe opp fra den åpne graven.
Det lysnet i skogen. De lyttet. Langt borte hørte de noen som ropte. Litt etter var lydene der igjen, men mye nærmere. Hentemannskapene var på vei. Det hastet. De måtte få ut fingern. Ut av hytta. Samle sammen løskruttet. Fylle diesel på tråkkemaskinen. Gå i dekning.
De kom mannsterke og stinne av selvtillit. Noen prøvde å radbrekke en gammel Larvik Turn-sang, de fleste fniste og kniste. Det bar rett inn i hytta med dem.
– Hæh? Forbløffelsen vek etterhvert plass for et kaklende inferno av bedrestilte barns bannskap. Søren. Fy flate, asse. Fy fader, iiiihh for søren. Giiid! De seks utenfor var lynraskt på plass foran hvert sitt vindu. Med hver sin kasse keepermat dynket med bensin. Og hver sin korte lunte. Og lighter.
Bæng. Kræsj. Tjoiing. Det tørre tømmeret tok fyr momentant. Svishhh. Svusj. Atillas krigere vakla, løp og snubla, blindet av røyk og med små stikkflammer fra skidressene. De hadde funnet en tom grav, nå sto de i fare for å brenne inne med funnet. Mennesklige fakler storma ut i løssnøen som putra og hveste mot det heite faenskapet. Om liv sto til å redde, var det het tilfeldig. Casualties unknown. Pooffhh-uu-huuu! En fresende, ond ånd unnslapp kjellermørket som dårlig ånde fra en lekk ballong, og gikk opp i røyk i vårsola. Løypetråkkemaskinen jaget opp turtallet og suste i vill fart gjennom det frådende flammehavet. En reise mot frihet på tredje klasse. Flammene slikket på sleden der våre venner lå og slikket sine sår.
Nederst i kneika gjorde doningen en krapp manøver. Haspen på baklemmen løsna. Ryggstøet til Streken forsvant. Han ramla baklengs ut i løssnø og issørpe uten at noen tok notis. Han så bare osen fra løypetråkkern som forsvant ned hovedløypa mot hovedstaden.
Det var to tidlige morgenturister som fant ham. Stokk stiv dau som en tørr grein lå han tvers over skisporet. Han hadde løpt på linja hele livet. Nå hadde han løpt linja ut. Halvt korsfestet til en isete løype, og med kropps- og nærkontakt til sekstiende breddegrad. Høyre arm var utstrakt, han holdt noe i hånden, nesten som om han vinka farvel med flagget for siste gang. Hans siste avgjørelse. Sin egen, evige offside.
De to lirket plastmappen med A-4 arkene ut av det døde fingergrepet. Litt svidd i kantene, sotete og vått, men fullt lesbart. Osloavtalen. Svindel, stråmenn og sugerør i pengebingen, alt sammen avslørt. Mafia og mega-gevinster. Råtne regnestykker med galt svar i rubrikken nederst til høyre. En rød strek i regnskapet.
Et kaldt vindgufs fra vest bar med seg sneken av sur røyk og gammel aske. De så bort mot vestbredden. Oppe i lia kneiste en naken skorstein, pyntet med forkullet treverk på en svartsvidd grunnmur.
– Se, sa hun og pekte. Ser ut som om noen har svidd av Lyn-hytta!
– Ja, ja. Da endte det jo bra til slutt.
Smilende tok de fatt på den siste drøye kilometeren til Ullevålseter denne sorgløse påskemorgenen.