Etter et par kamper der Vålerenga nærmest falt av lasset i serien, kunne en ane det verste om kvartfinalen mot Bodø/Glimt. Men den gang ei, nordlendingene var usedvanlig bleike mens våre gutter strålte .
Vålerenga – Bodø/Glimt 3-1 (2-1)
17.08.2008 – Ullevaal Stadion
Cup Kvartfinale NM
5616 tilskuere
Vålerenga: Troy Perkins , Freddy dos Santos, Erik Hagen, André Muri, Jarl André Storbæk, Lars Iver Strand (Harmeet Singh 57), Martin Andresen, Bojan Zajic (Adnan Haidar 79), Daniel Fredheim Holm, Mohammed Abdellaoue, Luton Shelton (Bengt Sæternes 76)
Bodø/Glimt: Pavel Londak – Mounir Hamoud, Alo Barengrub, Per Verner Rønning, Willis Forko – Runar Berg (Stian Theting 87), Christian Berg, Birkir Bjarnason (Johan Lædre Bjørdal 81) – Jan Derek Sørensen, Stig Johansen, Trond Olsen (Håvard Sakariassen 65)
Mål:
1-0 Luton Shelton 15
1-1 Trond Olsen 25
2-1 Daniel Fredheim Holm 43
3-1 Mohammed Abdellaoue 65
Gule kort: Per Verner Rønning 46, Erik Hagen 63
Hoveddommer: Moen
Etter et par kamper der Vålerenga nærmest falt av lasset i serien, kunne en ane det verste om kvartfinalen mot Bodø/Glimt. Men den gang ei, nordlendingene var usedvanlig bleike mens våre gutter strålte (i hvert fall etter hvert) og Vålerenga vant enkelt fullt fortjent 3-1 etter mål av Shelton, Daniel, og Moa. Det siste en perle!
Inn på vanlig plass en halvtime før kamp eller så. Dette blir tydeligvis ikke dagen man forbanner Klanen for å oppheve de faste plassene på Vestbredden, for det er svært så tomt på Ullevaal. Og det blir ikke bedre til kampstart. Ja ja, av samme grunn sitter i hvert fall synginga bedre enn vanling. Bedre akustikk? Færre tullinger? Bare de som kan sangene til stede? Samme kan det være, det er kampen vis skal skrive om.
Og kampen, den begynner med lavt tempo. Det er ingenting å skrive om før kvarteret er gått: da ser vi hvilken effekt litt innsatsvilje kan ha. En lang ball skal enkelt fanges opp av to Glimtforsvarere på kanten av sin egen 16-meter. Moa bryr seg ikke om at det er håpløst og jager ballen. Glimt forsvarene blir perplekse og Moa får dyttet ballen til høyre, der står Luton Shelton som enkelt kan sparke ballen i mål. Det hadde vært løgn å påstå at Vålerenga med det overtok kampen, og tross alt, med 1-0 ledelse så skal det bare en Glimt utvisning til før Vålerengatap er sikret.
Så ille ble det ikke, men Bodø/Glimt fikk et visst spill, og når midtforsvaret er preget av en rusten Erik Hagen som ikke kommer helt opp i sin mann, så skal det ikke mer enn et godt innlegg til før det står 1-1. Akk ja.
Kampen fortsetter i lavt tempo, men med visse bedringstegn fra Vålerengas side i forhold til tidligere kamper i sommer. Blant annet så rekker vi å legge merke til at Martin Andresen spiller noe mer direkte enn vanlig. Vi telte 3-4 pasninger på ett touch som gikk framover til rett mann i løpet av forholdsvis kort tid. Vi rakk også diskutere om Luton Shelton noensinne ville se en pasning i bakrom han kunne løpe på. Ikke i denne omgangen, og ikke i neste, men det vi fikk se var Daniel Fredheim Holm slå et håpløst innlegg mot mål. Ikke dumt det når Glimts back sparker hull i luften mens Glimts keeper måpende ser ballen gå rett i mål. Vålerenga går dermed til pause med 2-1.
Vi regner med at Martin Andresen og Tor Skullerud kjefta i pausen tross ett-målsledelsen: Litt mer kunne man kanskje vente av gutta? Hva som ble sagt i Glimt-garderoben er uvisst, men makan til demotivert lag har jeg sjelden sett. Bodø/Glimt var rett og slett en skygge av seg selv i 2. omgang og Vålerenga fikk lov til å drive offesiv formasjonstrening i hele omgangen.
Virkelig sprut av dette ble det når Harmeet Singh kom inn i det 57 minutt etter Lars Iver Strand måtte ut etter å ha skalla med en Glimt-spiller. Singh har tydeligvis vokst mange alen denne sesongen, for han storspilte den perioden han var på banen og der ikke minst hans evne og vilje til å gå på mål var forfriskende. Men det var oppspill fra Bojan som løste floken – han chipper ballen rett fram til Moa som mellom to forsvarere bruker ett touch på å legge til rette, det andre til å sette ballen i krysset. Semi-finalen var klar, selv om vi fikk god tid til å nyte godt spill fra nesten samtlige. Vi nevner Freddy som for andre kamp på rad viste at han er et farlig angrepsvåpen når han går innover på banen mot hjørnet av 16-meteren, Bojan som har roen til å finne rette løsning, unggutta Singh og Adnan Haidar – sistnevnte måtte tåle et par skyllebøtter fra Martin uten å la seg affisere alt for mye av det (jeg regner med at de fleste i a-stallen har fått Martin-filter i kamp) – og selvsagt Shelton og Moa.
Kanskje Vålerenga når målet om cup-finale likevel?
Og forøvrig, ett spørsmål til: Gårsdagen viste at det atskillig morsommere å vinne enn å spille uavgjort eller tape. Hva med å overføre den kunnskapen til serien også?