Per Espen Musæus var vår toppscorer på 90-tallet. Og han scoret et herlig matchevinnende mål mot Godset i finalen 1997. VPN tok en prat med mannen – hva slags opplevelse er en cupfinale?
Per Espen Musæus kom til Vålerenga fra KFUM i 1995. Og fikk gleden av å oppleve noen triste år med Vålerenga før det var på tide med reform 97 i første divisjon. Opprykk og ikke minst: cupfinale. En cupfinale der Musæus scorte det viktige tredjemålet etter at Godset hadde utligna til 2-2.
– Hele det året var jo veldig bra. Vi vant jo stort sett alt som var. Alt var bare en stor happening. Det var stor interesse for Vålerenga, tydelig større enn før. Og spesielt rundt cupen som vi gjorde det bra i. Det var så mye prat og så mye skriverier i forkant. Det ble en ekstrem spenning ut av det. Det er det som sitter igjen mest fra kampdagen, at det var så mye spenning man hadde. Vi måtte jo kjøre tog med bussen i supporterhavet for å komme til stadion. Vi hadde jo vunnet serien i god tid før cupfinalen kom, dermed fikk vi mye tid der spenningen bygde seg opp. Alle ønsket å spille. Håvard Lunde var ute, Dag Riisnæs også. Leit for dem, siden alt dreide seg om den kampen.
Hvordan var stemningen i troppen før man skulle møte et tippeligalag?
– Den var god, svarer Musa. Når man har gått gjennom sesongen og bare vunnet kamper så hadde med DEN feelingen og selvtillitten. Og vi åpna helt fantastisk. Kaasa scora tidlig da vi var i angrep med en gang. Det sto 1-0 til pause. Men så scora de to mål. Det var uvirkelig at det skulle skje. Skikkelige pissemål. Også var sTore Krogstad var litt uheldig. Da ble det en viss nervøsitet i laget vårt.
Men det tok bare sju minutter før SuperMusa førte Vålerenga i ledelsen.
– Å score der var ekstremt morsomt. Det var DET trykket på stadion. Og da fikk vi tilbake godfølelsen. Espen Haug spilte ballen til Carew som vipper den over en motspiller. Jeg tar den på halvspretten og setter den i det lengste hjørnet. Jeg spilte i Vålerenga i sju år, og det var det som huskes aller best.
Cupfinalen var det største du har opplevd?
– Joda. Det var jo større enn å rykke ned to ganger, ler Per Espen. – Til da var vår beste plassering sjuende plass i 1995. Besiktaskampen borte var stort også, men jeg var syk den kampen. Jeg var ikke med, og da blir jo opplevelsen ikke den samme. I cupfinalen spilte vi en så god kamp, og det gjorde sitt det og. At det ikke var kjempekjedelig.
Super-Musa prater relativt rolig. Og kontrollert. Men man hører gleden i stemmen over minnene fra det å få lov til å spille noe så stort som en cupfinale for Vålerenga. For første gang på 12år var klubben der.
Musæus var lenge i Vålerenga. Og de sesongene han fikk være en boxplayer leverte han en del mål. Egentlig ikke hodesterk, ikke ekstrem teknikk og i hvert fall ikke ekstrem fart gjorde at det var andre egenskaper som ga scoringene. En slag teft, kanskje. Det ble i alle fall 18 mål i første divisjon som sterkt bidro til opprykket for Vålerenga. I en heftig sesong på Bislett.
– Disse kampene på Bislett der det fylte seg opp glemmer jeg aldri. Vi vant kampene med sifre som 4-1 og 6-2. Vi rett og slett feide over motstanderen. Og når det går så bra så glemmer folk at det er en divisjon lavere. Det viktigste er at man vinner og spiller god fotball, hevder Espen.
Husker du noe etter at kampen var vunnet?
– Jeg husker jo det meste. Alle var jo selvfølgelig med på å løpe rundt på stadion. Kjell Roar Kaasa tok jo mye plass, ler Musæus. – Det er det eneste jeg har vært med på å vinne av betydning. Med seieren ble jo alle gira opp. Og folk var jo helt gærne på Rockefeller. Det var så lenge siden vi hadde prestert noe som helst og da ble resultatet rett og slett frigjørende. Jeg husker vi var på scenen og det var stappfullt med folk og alle var jo like gærne.
Musæus husker også fra banketten etter seieren. Med vinnere og tapere.
– Ja, det var ganske spesielt. Først var det velkomstdrink og det var høytidelig. Noen som var fornøyde, og selvfølgelig noen som var misfornøyde. Man må vinne om det skal være noen vits. Det er stusselig å få sølvmedalje. Og sitte på taperbordet.
Ørni hadde mynt i sokken. Og andre fotballspillere har jo ritualer og overtro som styrer de ritualene. Musa da?
– Nei, jeg er ikke overtroisk, slår han fast.
Hva med noen spesielle minner?
– Nei, jeg har ikke noen voldsomme historier heller. Det som husker mest av var den uovervinnelige følelsen vi hadde med oss til kampen. Det er ekstremt stor forskjell når du er vant til å vinne kontra når man er vant til å tape. Vi burde ikke vært favoritter, men vi kunne tenke på oss selv som favoritter. Jeg spilte ving og selvtilliten var sånn at jeg hadde følelsen av at «han backen der kommer til slite», tenkte jeg. Andre sesonger så ble det annerledes, da prøver man kanskje ikke alt, sier han med litt ettertanke.
Musæus har vært involvert i styre og stell i Vålerenga. Som leder av det sportslige utvalget, mens han nå sitter som vara i styret i Vålerenga. Og han jobber med eiendomsutvikling. Hva tenker han om Vålerengas sjanser mot Stabæk?
– Jeg blir veldig imponert om Vålerenga vinner i år. Stabæk har nemlig den feelingen vi hadde i 1997. Så man må håpe at de kan bli for gira opp av å vinne noe, om de vinner serien. De fleste spillere har vunnet noe, så spørsmålet er om de kan gire seg opp til finalen. Kanskje lettere å snu det dersom Vålerenga klarer å få til noe positiv innsprøyting før selve cupkampen. Noen gode kamper i serien på slutten for eksempel.
Og Musæus skal på kampen han, ja. Men han er forsiktig på resultat-tips.
– Jeg håper jo Vålerenga vinner, men jeg ville ikke spilt så mye penger på den kampen, konstaterer han.
Han virker ikke å ha altfor stor tro på laget i dag. Hvorfor har Vålerenga slitt i serien?
– Jeg har ikke gjort så mange tanker om det som skjer. Når man ikke er involvert selv vet man jo egentlig ikke hva som er galt. Og det er altfor mange som mener mye uten å ha grunnlag. Man må være tett på. Jeg ønsker ikke komme med sterke meninger om dette. Men det jeg vet er at det er utfordrende å drive et sånt lag. Det handler mye om marginer. Siden Martin ikke har trent et lag før så har han en stor utfordring. At han ikke lykkes med en gang er kanskje ikke så overraskende. Man trenger man en viss erfaring. Men om han får tid kan det bli bra, tror Musæus.
Hva ville en seier i finalen bety?
– Seier betyr noe for alle klubber som spiller cupfinale. Men etter en så skuffende sesong vil en sånn vinnerkamp gi mer ro i forhold til neste sesong. At man vet man skal være med på noe neste år.
Den tidligere VIF-spissen tenker kanskje på spill i Europa?
– Spillerne tenker ikke på Europa der og da. Da gjelder kampen. For taper man betyr ikke kampen noe som helst. 2008 kan bli det ille året, eller det kan bli det året man vant cupfinalen, alt bestemmes 9.november. Det var jo sånn for oss også. Det som huskes er seieren i 1997. Det er det som er det store minnet. Ellers har jeg ikke oversikt over de andre sesongene siden jeg ikke har lignende referanser. Sånn blir det jo ofte når man tenker seg tilbake til hva man har opplevd.