Fotball er en rar idrett. Det er ikke bare det at kampene skal vinnes, i tillegg vil mange at kampene skal vinnes på en underholdene måte. Men hva er viktigst, og hva kjennetegner egentlig de forskjellige spillestilene? VPN har sendt epost til flere som kan mye om fotball, Dag Riisnæs er førstemann til å svare.
Da Drillo ble presentert på pressekonferansen i januar, sa han:
Det blir færre pasninger bakover og på tvers, og flere fremover. Tempoet vil bli høyere og vi skal spille soneforsvar. Jeg har tro på at vi kan bli mer gjennombruddshissig gjennom bedre bevegelser og systematikk. Jeg har fått signaler fra spillerne om at de stiller seg bak dette. Jeg har jo gjort erfaringer som trener etter at jeg sluttet forrige gang. Jeg kan ikke se at possession-fotball har vist seg å være mer effektivt, snarere tvert imot, sa Drillo.
Dag Riisnæs er landslagstrener og ansatt i toppfotballavdelingen i Norges fotballforbund. Her følger hans syn på våre spørsmål.
Gi eksempler på lag i Norge eller internasjonalt som utelukkende bruker soneforsvar, lag som utelukkende bruker markeringsforsvar – og hva er vanligst i dag? Er en blanding vanlig?
– Veldig få lag spiller ren markering. De fleste lag spiller soneforsvar, men med grad av markering i midtbaneleddet og med markering inne i egen boks på innlegg. Du kan gjerne si at en blanding er det vanligste, men de fleste lag ligger nærmere ren sone enn ren markering. Kalles gjerne «sone med innrømmelse til markering».
Er det lettere å skape raske overganger med soneforsvar? Er det utelukkende Drillo-stilen som spiller over, og ikke gjennom ledd, eller vil du si at også Drillo-stilen spiller gjennom ledd?
– Angrepsspill dreier seg gjerne om å skape og utnytte det rommet motstander avgir på banen. Det er alltid best å komme rett inn i bakrom, men det avhenger av at motstander står høyt med sin backfirer. Som oftest må man derfor inn i mellomrommet (mellom motstanders backfirer og midtbaneledd), for så å oppnå gjennombrudd i neste fase. Drillo ønsker nok å spille mye på medløp via midten i overgangsfasen, men mot etablert forsvar spilles gjerne den lange pasningen. Mange andre trenere varierer mer mot etablert forsvar (kort/langt), avhengig av hvor det er rom. Det aller viktigste for å skape en overgang er å vinne ballen. For å lykkes med det trenger vi gode førsteforsvarere og som oftest et lag som er godt organisert i forsvar, med små avstander både i og mellom ledd.
Hva er hovedforskjellene på den fotballen Nils Arne Eggen spilte med Rosenborg og Drillo spilte med landslaget på 1990-tallet?
– Det er mange likheter mellom Eggens Rosenborg og Drillos Norge. Jeg ser en meget stor forskjell: Mot etablert forsvar vil Drillo gjerne spille den lange pasningen. Eggen var mer opptatt av å variere spillet mot etablert forsvar, skape 2 mot 1-situasjoner, spille der det er rom. Mens Drillo var fantastisk dyktig på å organisere et lag i forsvar, var Eggen tilsvarende dyktig på å utvikle angrepsspillet.
Tversoverpasninger og pasninger bakover. Er du enig i at det er «forbudt» under Drillo-stilen og tillatt under en mer posession-orientert fotball?
– Drillo liker i hvert fall ikke unødvendige pasninger på tvers eller bakover, men forbudt er det nok ikke. Mer possession-orienterte lag gjør nok dette oftere. En viktig presisering: De aller fleste lag i toppfotballen er verken ekstremt gjennombruddshissige eller veldig possession-orienterte. De har evnen til å variere spillet sitt ut fra klima i kampen, motstander og hvor det er rom. Så går de for gjennombrudd når sjansen er stor for å lykkes. Det er en klar tendens både i EM 2008 og i Champions League. Dette krever kloke spillere som er gode med ball og det krever god bevegelse. Og så krever det at treneren jobber med struktur i angrepsspillet, slik at laget har en klar formening om hvordan de skal opptre,
Mange er bekymret for at Drillo-stilen vil føre til at denne, som ofte betegnes som enklere, men mer effektiv mot lag som presser høyt, med lange pasninger over ledd, vil føre til at både yngre landslag og yngre spillere vil begynne å spille på samme måte. Bekymringen er i så måte at norske spillere vil bli mindre opptatt av teknikk med Drillo som sjef. Hvilke tanker gjør du deg?
– Drillos spillestil kan være effektiv på høyt nivå. Derimot er den nok ikke fullt så god med tanke på utvikling av fotballferdighet hos yngre spillere. Vi skal likevel ikke lære unge spillere å spille med stor risiko, men vi skal lære dem å ta gode valg, utvikle fotballforståelse og god teknikk. Jeg er ikke veldig bekymret for at måten A-landslaget spiller på vil prege aldersbestemt fotball, men det er et poeng.
Hvordan skal Drillo-stilen, i motsetning til alternativet (det finnes sikkert flere alternativer) møte lag som legger seg lavt og nekter Drillo-stilen rom offensivt?
– Mot lag som presser lavt vil nok Drillo spille mye langt mot etablert forsvar. Da blir hodespill og bevegelse uten ball viktig. Norge har jo tradisjonelt slitt med å føre kamper mot antatt dårligere lag som ligger lavt. Norge har vært bedre i sitt overgangsspill enn mot etablert forsvar. Her har du kanskje den store svakheten ved denne måten å spille på. Det kan bli forutsigbart og enkelt å forsvare seg mot.
Er Drillo-stilen den samme i dag som på 1990-tallet, og hvordan vil du beskrive Drillo-stilen?
– Toppfotballen har utviklet seg enormt siste ti år. Alt går fortere. Det er vanskelig å si hvorvidt Drillos måte å tenke på har endret seg og om han vil lykkes like godt nå.
Hvilke lag i Tippeligaen spilte i fjor mest likt Drillo og hvilke spiller mest posession-orientert? Hyggelig om du også vil karakterisere Vålerenga.
– I 2008 vil jeg si at Ham Kam var det laget som spilte mest langt mot etablert forsvar. Stabæk var trolig det laget som best klarte å variere spillet ut fra hvor det er rom i banen. De var flinke til å holde ballen i laget når det var hensiktsmessig og de gikk for gjennombrudd når det var hensiktsmessig. Vålerenga var etter min mening for omstendelige og det gikk for sakte framover, svarte Riisnæs.
VPN følger opp med flere svar fra andre med fotballkompetanse i løpet av uka.