Vi kommer dommer’n til unnsetning og utfordrer Bengt Eriksen og Reidar Sollie til linjegymnastikk i rettferdighetens navn i denne skøyteinspirerte dagboka om forbrytelse og straff.
På glattisen
Når diskusjonen om offsider og straffesituasjoner raser som verst og begynner å trekke i langdrag, kan kranglinga når som helst avblåses på et blunk med argumentet ”Jeg var der!”. Det å ha vært tilstede, å ha stått ringside, gjelds mer enn ølvaska tåkesyn på pøbben eller søvnig sofablikk mot fjernsynsfotballen i stua. Det autentiske argumentet, delaktigheten på tribunen, kverker enhver diskusjon selv om alle veit det er noe fordømt vås. For det å være tilstede og betale dyrt for å oppleve alt på nært hold, er ikke annet enn en varedeklarasjon på at du ser kampen og detaljene enda dårligere enn dommeren. Nærvær på tribunen er det ultimate varemerket på at du ikke har noe du skulle ha sagt når det kommer til stykket. Det er på TV-skjermen det foregår. Det er dér detaljene utspilles gang på gang i slowmotion-repetisjoner akkompagnert av eksperter med kritt og tusjpenner som avslører fotballens forbryterske detaljrikdom. Oss stakkarer i mellom, vi på tribunen, ser vi i det hele tatt noe?
I utkanten av Vestbredden, i grensestrøkene mot fiendelandet i øst, ligger VPN sin klagemur. Derfra har vi full oversikt over det det meste, og det er derfor vi er i stand til å uttale oss skråsikkert om alt som foregår i løpet av en hjemmekamp. Ålreit,da, kanskje ikke absolutt alt. Straffesituasjonen mot slutten av kampen søndag kveld, så vi lite av, men er du interessert i cornerkriminaliteten til pingla Huseklepp som konsekvent plasserte ballen fem meter nærmere målstanga for å ha sjans til å slå den helt inn i feltet, da er det bare å spørre oss. Detaljene rundt grove overgrep ved høyre hjørneflagg ved VG-svingen veit vi alt om, det var der vi fikk blåst ut det meste av aggresjonen vår. Korte cornere er kårni, Huseklepps hjørnespark var flere desimeter kortere enn godt var. Men ikke spør oss om straff eller ikke på motsatt banehalvdel i sluttminuttet, da får du heller bla opp i Dagsavisen søndag kveld der Reidar Sollie med trygg fjernsynshjelp har satt seg inn i stuasjonen og skrevet sin avhandling om Branns skøytefinte. Vi siterer i fleng:
– Denne gangen var det Morten Berre som sendte ballen i armen på Olafur Örn Bjarnason på Ullevaal søndag kveld. Kampen gikk på overtid og Bjarnason var så redd for straffespark at han like godt la armene på ryggen før innlegget kom. Som en sliten Kay Stenshjemmet var han på vei mot mål med ett poeng for Brann. Det er unaturlig for en fotballspiller å ha armene på ryggen. Men når han hadde det, kan han da slippe armen akkurat når ballen kommer?
– Dommer Per Ivar Staberg så skøyteløper-taktene og ga islendingen kreditt for det. Underforstått: Dommeren oppfattet det slik at islendingen forberedte seg på å unngå en hands. Derfor dømte ikke Staberg straffespark. Jeg mener det var feil. Hadde Bjarnason løpt naturlig med armene langs siden, hadde han opptrått normalt. Men han la armene kunstig på ryggen og klarte ikke å holde dem der da ballen kom og det ble helt nødvendig å stoppe den.
– …dommerne står fritt til å dømme hva de vil ut fra et regelverk som kan tøyes i alle retninger. Det eneste som er sikket er at håndball og fotball er to forskjellige idretter. Men ingen av idrettene kan utføres uten at både armer og bein fungerer. Skøytesporten skal man likevel kunne holde seg unna. Derfor ble Stenshjemmet-grepet straffespark for meg på Ullevaal.
Artikkelen i Dagsavisen er en bunnSollied oppfølger av Bengt Eriksens skøytekommentarer i TV2 sporten søndag kveld. Tankene går til hine hårde dager da ulltrikotens helter kasta armen i siste indre. Det var dét den stakkars islendingen skulle ha gjort: Ikke bare kasta én, men begge arma langt faen i vold opp i Bendit-svingen. Eller kanskje skulle fotballklubber lagt seg på en linje der enarmede banditter og lemlestede forsvarsspellere burde være førstevalget i laguttaket. Husker dere Vladimir Sjilikovski, mannen som aldri kunne bli kjeivhendt, den enarmede utfordreren til Oleg Gontsjarenko for 51 år siden, 22 år før Stenshjemmet la arma på ryggen for godt. Hvordan kunne fotballkommentatorene glemme ham når de først var på glattisen med kunstige og unaturlige lemfeldigheter?
VPN er de første til å innrømme at vi ikke så situasjonen, og hevder derfor hardnakket at skøytefinta ikke var straffespark. Vi har nå studert TV-situasjonen kontinuerlig i to døgn. Vi har rekonstruert bevegelsene til den islandske skøyteløperen til minste detalj, og konklusjonen er et rungende, fløyteklart NEI til straffe. Vi utfordrer deg til å utføre samme gymnastiske bevegelser som Bjarnason, først da er du i posisjon til å bedømme natur eller unatur hva håndstilling angår.
Øvelsen tar ikke lang tid, og den krever ikke stor plass. Men det er klart du vil vekke en viss oppmerksomhet i kontorlandskapet når du er inne i repetisjon nummer tredve for å forsikre deg om at din egen dømmekraft er riktig, at venstrearmen din er naturlig og at den er på et sted den har soleklar rett til å være uten straffeforfølgelse, i motsetning til arbeidskameratene dine som sitter med henda i fanget og gud veit hva. Om du derimot er utøvende trikkefører i fart, bør du vente med øvelsen til neste stoppested, mens NSBs lok-førere med andre ord kan utføre øvelsen når som helst.
Utgangsstilling:
En liten knekk i knærne.Overkroppen en aning fremover, altså en liten hoftebøy. Armene bakover, kanskje noe inn bak ryggen. Ikke overdriv. Du er ikke i ovarennet, du skal ikke se ut som en skihopper i farta. Selv om fotball har blitt vintersport, så ærlig talt, grensen går på Bislett, ikke i Granåsen. Altså en beredskapsstilling, og du skal være klar til å bevege deg bakover, om du ikke allerede har en ørliten bevegelse i den retningen.
Kjenner du hvor naturlig det er å stå sånn?
Forsvarsbevegelse:
Du ser fienden nærme seg. Han er på vei mot venstresida di, du må forsøke å hindre ham. Forskyv overkroppen litt mot venstre. Bare litt, sånn at angriperen må ta en omvei.
Frys:
Stopp all bevegelse. Kjenn hvor venstrearmen din er. Om du er av den følelsesløse typen, er det lov å titte.
Hva ser du? Hva føler du nå? Er det unaturlig at armen henger og slenger litt utenfor kroppen? Har du gjort noe spesielt med armen siden den henger der og ikke ligger på ryggen lenger?
Gjenta øvelsen til du merker at den sitter.
Nå er du klar til å dømme.
Forbrytelse og straff
Reidar Sollied påstår at armer og hender er fotballens mareritt. Hvem treffer hva og hvordan? Enig der, dommerne fortjener en våkenatt eller to og en litt dårlig drøm etter tvilsom oppførsel i begivenhetenes sentrum innafor sekstenmeteren. Men mareritt ? Fotballens mareritt ligger etter vårt skjønn langt unna stadion der ball møter hånd eller motsatt. Stadion, stedet der dødstrusler ljomer over dommerjæver’n, stedet der forfriskende verbale krangler utkjempes i høylytt fordragelighet, det er ikke dér vi finner marerittet. I fjor fant vi det på Goggen i Drammen. Søndag dukket det opp på Carl Berner.
Dette tilhører ikke fotball, selv media ser etterhvert ut til å skille mellom supportere på tribunen og slosskjempene som bruker mer enn armer og hender til helt andre ting enn støttespill for klubben i sitt hjerte. Foreløpig holder de seg på kilometers avstand. Den dagen de etablerer aktivitetene innafor stadionportene kan vi virkelig snakke om fotballens mareritt. Takk til klubb, klan og purk som gjør sitt for å stoppe faenskapet.