Mange er de som ønsker Martin Andresen bort og vekk fra Vålerenga, like mange er det som ikke ser at dette kun vil ha en kortsiktig løsning på de sportslige problemene. Vålerengas problemer strekker seg derimot langt lengre og involverer helt andre personer enn Martin.
Da Valle annnonserte Martin som manager og spiller var det mange som satte pilsen i halsen, Noen likte ikke de sammenblandinga av roller, noen likte ikke personen Martin og andre liker ingen ting.
Dette i seg selv er en ærlig sak. Allikevel er det slik at når en beslutning er fattet bør samtlige jobbe for at denne lykkes best mulig, så får man heller arbeide for at løsninga harmonerer bedre med sitt eget syn på verden. Å sabotere vil ikke tjene noen noe godt, verken på lang eller kort sikt.
Her er ligger noe av nøkkelen til Vålerengas utfordringer, men vi først skal vi dvele litt ved pressekonferansen der Martin ble presentert:
Samtidig annonserte nemlig Raymond Johansen, høvdingen i det sportslige utvalget, at Vålerenga skal være best i Norge, ledende i Norden og unike i Europa. Disse målene vil Valle hele tiden måles etter selv om det ikke helt ser ut til at vi er på sporet av noe av dette foreløpig. Normale beslutningsorganer ville derfor korrigert målsetningene etter hvert som man så at terrenget ikke stemte helt over ens med det kartet man tegnet.
Hvorfor evner ikke klubbens sportslige utvalg å komme på banen for å erklære disse målsetningene for døde og begravde slik at Martin kan vurderes ut fra målsetninger som er reelle?
Hvis grunnen er at Valle fremdeles har klokketro på at disse målsetningene fremdeles er mulig å oppnå, bør de snarest komme på banen og fortelle dette i klartekst, gjerne med en forklaring på hvordan de mener det er mulig. Det er nemlig svært mange som ikke har trua på dette lenger.
I stedet for at sportslig utvalg kommer på banen, har vi en administrerende direktør, Pål Breen, som stadig kommer med utspill han ikke har mandat for:
Jobben til Breen er nemlig å passe på at klubben tjener penger og ikke bruker penger den ikke har dekning for. Allikevel klarer han å kommentere det sportslige, sist da han lett stammende og lite komfortabel bekreftet at Andresen har en viss tillit etter kampen mot LSK. Når man ikke klarer å mønstre en overbevisende støtte ovenfor ansatte og kollegaer, bør man holde kjeften.
Enda til synes han mer interessert i å farge Tusenfryd blå en dag i oktober, fremfor å farge Ullevål kongeblått annenhver helg.
Det er kjekt med en administrerende direktør som liker å uttale seg, men prat da om ting du kan. Innbruddsalarmer eller noe.
Derimot kan man dette med bortvisninger i Vålerenga om dagen. Greit nok at pøbler og pakk på en hensynsfull måte blir bedt om å avstå fra å menge seg med andre, men det må da finnes en nedre grense?
Åpenbart ikke.
I Klanens årsberetning for 2008 kan vi lese at ordenstjenesten (KOT) har blitt en sikkerhetstjeneste (KST). Med litt oversikt over hvordan Politiet arbeider, vet vi at ordenstjenesten skal passe på at det ikke blir tumulter på offentlige plasser, mens sikkerhetstjenesten arbeider forebyggende mot potensielle trusler av større art gjennom spionasje og overvåkning.
I samme årsberetning klager KST over at samarbeidet med VIF og NIF ikke alltid er optimalt.
Dette bøtes det nå på ved at KST tilsynelatende er blitt sikkerhetsansvarlige Tom Ulseth sin forlengede arm ved å kjefte på tribuneslitere som vifter med flagget på feil tid, tramper litt uvørent på et stolsete, eller omfavner vedtak om at våre flaggbærere blir erklært uønsket på indre bane siden de har snakketøyet i orden.
Allikevel har KST frekkhetens nådegave til å melde i årsberetningen for 2008 at deres viktigste oppgave å sørge for at alle har det bra på Klanstribunene. Med unntak av engasjerte folk selvsagt.
I tillegg til disse tydelige skikkelsene finnes det og en rekke skygger i vår klubb. Dette er personer som ønsker Vålerenga alt godt, men fremfor alt at enkeltpersoner skal mislykkes. Om dette er folk som vasker gølvet, drikker kaffe på brakka eller forhandler om store summer med sponsorer, er vanskelig å si noe om, men sikkert er det at brønnpissere alltid har hatt gode kår på Valle.
Martin har kommet til klubben med et rent hjerte som elsker klubben til tross for at han har en stygg fortid (les Stabæk og Brann). Det er heller ingen som bør betvile at han ønsker seg et Vålerenga fundamentert på Oslogutter og heller toppet med folk utenfra.
Vi ser det på unge spillere som får sjansen på A-laget, og vi hørte det sist da signeringa av Birger Madsen var i boks og Martin skulle beskrive ham som spiller hvor han avsluttet med: … og så er han fra Oslo.
Diskusjonen om Martin dreier seg om et verdivalg. Om man vil ha en klubb full av Oslogutter, eller en klubb full av brønnpissere.