Se for deg følgende: Å våkne tidlig søndag morgen. Håret ser ut som en høyball, ånden er grusom og det å våkne føles som fysisk smerte. Det er smerte. Nervene ligger på utsiden av huden. Du glemmer å gre deg, glemmer å pusse tennene og de to monstrene som spiller rugby inne i hodet ditt må ha fått i seg steroider. Det er eksamensdag. Det er i dag det gjelder.
For det å grue seg til noe er grusomt. Det å glede seg til noe er fantastisk. Det å grue-glede seg er en prøvelse. Vi er i høyeste grad på det stadiet i skrivende øyeblikk.
Status:
Det er kun dager igjen til kamp. Treningene sitter. Humøret er på topp og skadene er nesten ikke eksisterende. Nervene er på vei inn. Enkelte er på randen til nervøst sammenbrudd, andre takler det med et smil. Når alt kommer til alt kjenner vi at vi er i live og at vi nærmer oss en stor dag.
Forventningene fra alle kanter er økende. Motstanderne har kastet favorittstempelet på oss og har kvittet seg med det verste presset. Klubben følger med, klanen lever som alltid og stolte mødre hyler om å få se de fantastisk flinke, nydelige, vakre, sympatiske døtrene deres spille ball. Som nevnt; vi kjenner at vi lever!
Førstkommende søndag skjer det! Vi byr opp til fest. Vi vil gjøre det som står i vår makt til å komme et skritt nærmere målet for sesongen 2009.
Vi ønsker å gjøre denne dagen til noe annet enn en begivenhet for kirkegjengere. La oss vise trønderne hvor skapet står og at tennissokker i mokasiner ikke er kult. La oss lage en ramme rundt kampen som er en seriemester verdig!
Vi stiller! Gjør du?
VPN takker igjen «speller´n» for rapportene omvordan det er å være spiller i Vålerenga, nå rett før sesongens to viktigste kamper.