Full dass, tom vanntank, primitivt forhold til ryddighet rundt eget sete og redusert bidragsevne på tribuna. Turene til Bergen er ingenting for nybegynnere.
Til tross for historisk sen avgang fra Oslo var det noen trøtte sjeler som forsov seg til bussen. Noen ramla inn med taxi, andre innså at oppgaven med å rekke transporten ikke var overkommelig. Resultatet var at det ble litt armslag for oss andre på den utsolgte bussen. Ikke uventa gikk ikke praten helt lett de første minuttene, men ganske snart hørte man flasker sukke av lettelse når korker ble fjernet med lett prat som resultat.
På en av våre første raster for dagen vurderte en buss full av turister fra Japan å holde oss med selskap, men synet av en fyr med blå trøye og ulvemaske gjorde at guiden bolta døra mens sjåføren tråkka pedalen ned i gølvet.
Folk på tur burde ikke være så sjenerte overfor andre ferdamenn.
Før man visste ordet av det så vi Hønefoss seile forbi bussrutene, om man ikke valgte å sitte bak ruter som var konstant dugget ned, og ganske snart var man på Gol. Her begynner den egentlige reisen til Bergen.
Merkelig nok føles avstanden opp til denne landsbyen som en helt fornuftig avstand for turer, og det er ikke til å komme fra at en blir litt muggen når den virkelige avstanden synker inn over en. Turene til Bergen er ingenting for nybegynnere og det er strengt tatt bare å bite tenna sammen og holde seg fast gjennom tunnelhelvete etter Hemsedalfjellet. Andre derimot er ikke like begeistra over livets realiteter og øker heller inntaket av rusmidler for å ta litt av brodden på det hele. Resultatet er relativt forutsigbart.
Full dass, tom vanntank, primitivt forhold til ryddighet rundt eget sete og redusert bidragsevne på tribuna.
En relativt rufsete gjeng tar derfor en pust i bakken på Gudvangen Fjordtell. Her snakker vi om en plass trøkka mellom noen fjellvegger som mangler sidestykke i skapelsesverket. Eneste muligheten for å ta seg inn hit er via en fjordtarm eller et hull i en av fjellveggene.
På menyen stod lapskaus til en rimelig penge samt muligheten for å handle ”Souvenir from Norway, made in Korea”, som det så flott stod på vaskelappen. Å jo da, noen fløy rett inn i den fella også! Litt skal man åpenbart ha med seg hjem fra distriktene.
Rasten ble noe lang siden det var kommet meldinger om at Bergen var stengt av. Tidligere tanker om en rask tur på puben var dermed skrinlagt, sikkert greit siden Gudvangen allerede var tømt for øl, og man ville heller rett inn på stadion og rett ut. Sprøtt nok vartet Bergen opp med kø på veiene, sikkert for å vise at de òg har trafikk, så sjarmøretappen inn til stadion gikk noe tregt. Heldigvis dukket det opp noen trivelige lensmannsbetjenter som guidet bussen ned en gate busser ikke har noe som helst å gjøre.
Resultatet?
Vi stod bom fast.
Heldigvis var det bare en kjip skrent mellom oss og tribuna så bussen ble tømt på rekordtid, og hundre mann rasa nedover. Sikkert til manges store frustrasjon, det var i hvert fall et par mann med refleksvest som viste frem de hvite de hadde i øya.
Som kjent gikk kampen lekende lett for vår del, var det vel ingen som egentlig var nervøse sånn innerst inne. Med unntak av Bakke.
Han fikk litt tyn, rakk tunge tilbake, dytta en kar i blått over ende og blei bytta ut.
Så jævla enkelt.
Våre tapre sjåfører har jo vært ute en vinternatt før og hadde med et lass sandwicher med seg på turen som ble byttet mot skinnende mynt. Muligheten for å få seg en matbit er jo, av forskjellige grunner, noe begrenset på veien til storbyen. Måtte vi alle behandle disse med den verdighet hverdagshelter skal behandles med, og lystre deres minste vink!
På Gol derimot fikk vi anledning til å besøke en bensinstasjon som vel ikke var helt forberedt på nattlig storbesøk. Tynt utvalg, tynn betjening og seriøst lang tid på å varme opp ferdigstekt pizza til tross, vi fikk oss da en matbit og frisk luft.
Etter dette blomstra romantikken.
Når musikken dempes til minimum, lyset dempes og folk gliper med øya er det mye vakkert å bevitne for de som ønsker det. Staute menn får hodet til en sovende medpassasjer, fortrinnsvis mann det og, på skulderen. Nyforelskede gjemmer seg under pledd. Og ikke minst føres seriøse samtaler med hviskende stemmer. Kun avbrutt av virkelig høye ”hysj, ikke snakk så høyt” og påfølgende fnising.
Høstnatta er et eventyr for spesielt interesserte.
Rundt ni på morgenen er vi tilbake på kvalitetsasfalt og blir møtt av folk på vei til jobb.
Som min sidemann på T-banen sa:
– Hvorfor ser alle så deppa ut, fikk de ikke med seg at vi slo Brann i går?
En kommentar til «Høstnatta er et eventyr for spesielt interesserte.»