Gabardinmannen er tilbake, først og fremst for å skrive om Hønefoss, Haugesund og de unevnlige fra flatbygdene. Mens han venter slår han ihjel ventetiden med å skrive om Brann.
Mens han tidligere har satt sin lit til at klima-forandringene skal fjerne Bergen og Brann fra kartet, øyner han nå et håp om at skarrepakket kan forsvinne fra Tippeligaen allerede i år.
Eller som han sier det: Kan du ikke si TRE poeng, skal du faen ikke ha TRE poeng!
Khhise i Bhhhann og Behhgen
Er det ikke herlig, tidlig St. Hans på Island er ingen ting sammenlignet med krisen i Bergen. Det skarrepakket påstår er byens stolthet, er solide som den islandske krona. Sammenligningen mellom Island og Brann er egentlig ikke så søkt som den virker. Brann har nemlig vært for islendingene det Lyn har vært for kjeltringer og nigerianere. Nå har det vært litt frafall av sagafolket, sikkert fordi økonomien i Brann minner for mye om den de rømte fra.
Steinar Nilsen
Steinar Nilsen er kanskje den eneste i kongeriket som skulle ønske han var Ole Bjørn Sundgot. Ole Bjørn Sundgot slipper nemlig snart, Steinar Nilsen lever i det hver dag. De hatefulle blikka, i førsten kanskje bare fordi han var nordlending, nå etter hvert fordi han tramper og pisser på Brann. Han har forvandlet Monsens angrepsvillige lag til et lag bestående av defensivt anlagte bøller som druser lange baller på Huseklepp.
Poenget er vel først og fremst at Steinar Nilsen var vant til å trene et drittlag som var godt fornøyd med å forsvare seg til poeng, en klubb der angrep kun er et virkemiddel for å hvile forsvarsåtteren. Nå er han i et by der dem tror dem heier på Barcelona til tross for at Grovfjord har flere ball-eleganter og det går en mannsalder mellom hver tittel. Da duger det ikke med defensiv organisering med måkende angrepsoppbygging.
Bøllene
Det er forskjell på å være tøff, spille hardt og å være kroniske rasshøl. Brann sliter med å se den nyansen. Det har resultert i en klubb full av bøller og karer med historikk som bråkmakere.
De har bøller som Jaiteh, bråkmakeren David Nielsen og den, i følge Rekdal, tørste Eirik Bakke. Brann har på hjemmesiden sin et intervju med Eirik Bakke under vignetten “I baksetet”, med tanke på Bakkes historikk med omgang med alkohol og bilkjøring er nok den plasseringen i bilen tryggest for alle. Sikkert moro for byens tilgjort tøffe fjortenåringer, mens fotballelskerne brekker seg i avsky.
Poenget er vel først og fremst at Steinar Nilsen var vant til å trene et drittlag som var godt fornøyd med å forsvare seg til poeng, en klubb der angrep kun er et virkemiddel for å hvile forsvarssjueren. Nå er han i et by der dem tror dem heier på Barcelona til tross for at det går en mannsalder mellom hver tittel.
Det er ikke bare Allah som er stor, Gud er god han også
I fjor døde Lyn, i år er det Brann som har høy feber og dårlig almenntilstand. La nå skarreklubbens spillere ha det som byens kvinner når vi forlater Bergen søndag kveld, gjør dem såre i alle kroppens åpninger.
De står på kanten av stupet, spark dem utfor og spark dem hardt. Jeg veit ikke hvilken høyere makt som har begynt opprydningsaksjonen på vårt øverste nivå, men takk skal dem uansett ha. Lyn borte og Brann på vei bort kan ikke kalles annet enn en helt OK start.
Kampen
Martin dro fra drittbyen mens det fortsatt var håp om å redde barnas diksjon, nå vender han tilbake med et spennende, ballbesittende offensivt lag for å vise skarrepakket hva fotball kan være. For å vise den knurrende mindreverdighetskompleksrammede befolkningen at fotball er mest moro når du har ballen i laget og ikke når du tupper den 70 meter i lengderetningen hver gang du får tak i den.
Hvilken fest dette kan bli, for Vålerenga, for publikum og for fotballen. Fotballen er et spill for atleter og menn, pøbler som Bakke og Nielsen egner seg for gjørmebryting og gjengoppgjør.
Kjære Martin og alle gutta, gi Brann enda en grunn til å drikke på søndag. La dem drikke for å glemme!
Kan du ikke si tre poeng, skal du faen ikke ha tre poeng!