Når man følger Vålerenga fra Det Sørlige Sudan er det norske språk for fattig for å beskrive følelsen. Nye ord blir skapt, ett av dem postplingspenning. Vår mann i Juba forteller hvordan og hvorfor.
Det har vært valg i Sudan. For første gang på ca 24 år. Selvsagt preget av valgfusk og uregelmessigheter som får NFF til å fremstå som demokratiets vugge. Jeg vil nesten gå så langt som å si at det sportslige utvalget i Kongsvinger kan beskrives som mer fairspillende og rettferdighetssøkende enn de politikerne her.
Valget har konsekvenser også for oss to som følger VIF fra Juba, hovedstaden i Sør-Sudan. Med urolighetene som følger i kjølvannet av valget, blir det stadig innført kortere eller lengre portforbud. Det er et lite stykke i bil før jeg når en internett, og det gjør det vanskelig å få fulgt kampene. ”Dø for Enga” er tøffere enn ”dø for å følge Enga på vg.nett”…
Utviklingen går utrolig fort i Juba. Tidligere var det kun humpede kjerreveier, nå har vi flere kilometer med asfaltvei. En del av stråhyttene er byttet ut med betongbygninger. Containerne som fungerer som kontorbygg er byttet ut med litt finere containere. Og, mest relevant i denne sammenhengen, internettforbindelsen er blitt bedre.
Med ny og forbedret internettforbindelse har vi nå funnet en pub hvor det er mulig å streame kampen live. Det vil si, nesten live… Nettet er nemlig ikke raskt nok til å følge kampen på normal måte, men har derimot skapt en helt ny måte å oppleve fotball på. Bildet blir fryst omtrent hvert minutt, for så å vise et stillbilde i mellom 10 og 30 sekunder. Det positive ved dette er at stillbilde gir oss muligheten til å analysere situasjonen som tilfeldigvis er blitt fryst. Har vi flaks, fryses bildet rett før en gjennombruddspasning med flere spillere på løp. Da kan kan vi vurdere de ulike alternativene mens vi venter på at bildet skal bevege seg igjen. For å perfeksjonere denne kunsten, har vi før kampen festet et lysbildeark foran skjermen. Hver gang bildet fryses tar vi frem tusjene og tegner inn tenkte forsvarslinjer, mulige løp og pasningsalternativer. Når spillet er i gang igjen, river vi bort lysbildearket, fester et nytt et og venter på neste analysesituasjon.
Atmosfæren endres brått på Central Pub når bildet fryses ved en stor målsjanse. Skuddet er avfyrt, ballen er på vei mot mål. Keeper er på vei. Så stopper bildet… Er keeper rask nok? Vil skuddet gå innenfor stengene? Hvem er først frempå ved eventuell retur? Sekundene går ekstremt sakte, og spenningen er uutholdelig, enten det er i frykt eller håp… Noen ganger ender det i jubelscener, med forbausende sudanesere stirrende fra alle kanter, andre ganger med et lynkurs i solid norsk banning for alle i nærheten.
En tredje situasjon bildet har en tendens til å stoppe ved, er stillbilder av spillerne. Enten er det av flotte, stolte menn i vakker kongeblå drakt, eller triste resultater av innavl i fremmede farger. Den normalt kjekke Simen Brenne har en eventyrlig evne til å se åndssvak ut på slike bilder. Det hjelper kanskje ikke når lysbildene gjør det mulig å tegne på briller og barter som ikke har vært populær siden 30-tallet.
En av de mest fascinerende atributtene ved denne måten å se fotball på har sammenheng med at sendingen lagger i forhold til live sendingen. Vi ligger stort sett mellom fem og ti minutter etter Oslo, som følge av at bildet fryses jevnlig. Det som ikke ligger bak tidsmessig er plinglyden som indikerer mål. Så når vi hører et pling vet vi at det er scoret et mål. Når vår kamp er den eneste kampen som spilles på det tidspunktet, som jo er reglen snarere enn unntaket, vet vi at det er goal i vår kamp. Men vi vet selvsagt ikke hvem som har putta eller hvor langt bak i tid vi ligger. Så hvert angrep, ja hvert touch på ballen de neste minuttene, blir fulgt med åndeløs spenning og nervene i høyspenn. Det er denne spenningen som er blitt døpt post-plingspenning. En helt ny måte å følge fotball på!
Det å bo i et av de minst utviklede områdene i Afrika er en spennende og ikke minst opplevelsesrik erfaring. Denne spenningen kommer jeg garantert til å savne når jeg igjen bor i vakre Oslo. Men en ting er sikkert, når jeg i serieåpningen 2011 er på plass med sesongkort i lomma og skjerf rundt halsen, kommer jeg garantert ikke til å savne den slitne internettlinja i Juba!
Til slutt kort om VM som starter om litt over en måned. Dette mesterskapet kommer til å snu Afrika på hodet i en måned. Samtlige puber i Juba, om det så kun er et blikkskur under et tre, har TV-kanalen Supersport. Supersport har nå annonsert at de skal sende fotball hvert eneste minutt fra åpningen til finalen. Nesten 700 timer sammenhengende fotball. Det kan fort bety lite søvn, et par pils mer enn anbefalt og en opplevelse av å delta i VM. Afrikanere flest holder ikke følelsene inne, og det blir garantert felles latter, jubel, gråt og trøsting på tvers av kulturer og nasjonaliteter uavhengig av hvem man måtte heie på.
Les også: Tørketida er over