Dag Riisnæs herjet på Vålerengas midtbane på 1990-tallet, nå er han ansvarlig for trenerutdanningen i Norges fotballforbund. Vi spurte han om Vålerengas nye spillestil, og han som spilte i blått, og spilte så flott at vi aldri ble slått, svarte gjerne på våre spørsmål.
For ordens skyld nevner vi at spørsmål og svar ble gjennomført før cupkampen mot Tønsberg.
Etablert angrepsspill:
– Vanskelig å si om Vålerenga er det laget som har mest ballbesittelse. Det er jo heller ikke noe poeng å ha ballen bare for å ha den. Poenget må være å bruke ballbesittelse som et middel for å score mål, og for ikke å slippe inn mål.
– I 2010 framstår Enga som et lag med høyt balltempo og god bevegelse. De er ballsikre, bruker ofte få touch og venter med gjennombruddet til muligheten for å lykkes er god. Motstander må løpe mye i mellom, det er ofte frustrerende. Utover i kampen åpner gjerne rommene seg, da får de effekt av det høye balltempoet.
– Det har til tider vært svært morsomt å se på, selv om det noen ganger overdrives litt (kan spille oftere framover, mindre i støtte). Denne måten å spille på kan være veldig gunstig når en har så mange ballsikre spillere som Enga har i dag.
– En suksessfaktor er utvilsomt evnen til å splitte stopperne, og bruke Muri eller Strandberg som en ekstra midtbanespiller. Da kan Doffen gå høyere i banen, og de får et ekstra spillpunkt. Det kan imidlertid være dristig hvis balltap. Godset avgjorde jo kampen på dette. Men de har nok helt klart tjent mer enn de har tapt på å splitte stopperne i etablert angrep. Muri og Strandberg behersker dette på en god måte.
Overgangsspill:
– Her er de flinke til å involvere de tre fremste, som alltid er i bevegelse. Også flinke til å holde ballen sentralt i banen så lenge som mulig. Savner noe mer råskap i overgangsspillet. Enda mer helhjerta løp.
Forsvarsspill:
– Har godt press på ballfører, flinke til å nekte rom i midtbaneleddet, løper svært mye. Laget framstår også som godt samla, med lite rom mellom midtbaneledd og bakre firer. I tillegg har de fått en keeper som kanskje er hakket bedre enn Perkins. På minussida nevner jeg at de er sårbare i bakrom.
Totalt inntrykk
– Nevner også at Martin har satt sammen en ellever med ulike egenskaper. Laget er komplementært. Sheltons fart, Berres driblinger, Doffens evne til å vinne ball, Singh som en toveisspiller og Fellah som en kunstner. I tillegg har laget selvtillit, noe Moa kan stå som eksempel for. Lite utskiftninger i elleveren har også slått positivt ut. Spillerne er trygge i rollene sine og fungerer bra sammen.
– Totalt sett kan det virke som om Martins arbeid med laget over tid nå gir resultater. Det er ikke gjort over natta å utvikle en god måte å spille på. Så langt i år ser det veldig lovende ut, skriver altså Dag Riisnæs i en epost til oss.