Før to minutter hadde gått klinte Espen Hansen inn Vålerengas historiske eliteseriemål. VPN knipsa målet og fulgte Vålerengas debut mot det gamle storlaget Runa.
Håndfaste facts:
Vålerenga – Runa 26-26 (13-19)
Eliteserien 1. runde – Oppsal Arena lørdag 11.10.2010 kl 15 – 525 tilskuere
Historisk mål: Espen Hansen 1-0 ca 1min 35sek, etter at hvert av lagene hadde brent to sjanser.
Ufortjent poeng til Runa, men hun i mål var dessverre banens beste
Artikkelen Ære være Vål’enga i Østkantavisa har godt og fyldig referat med mange gode bilder. Sitat:
– Med Vålerenga Håndball i Postenligaen har håndballen blitt flere dimensjoner rikere.
Vålerenga, som er forhåndsdømt til en trettende plass av tolv lag i Postenligaen, ga de andre bånnlaga en aldri så liten overraskelse.
Høye skuldre og altfor mye nerver i første omgang
Vålerenga Janitsjar spelte Vålerenga Kjerke og Klanen fylte hallen med sang og flagg. Det tilførte tonnevis av debutantnerver til laget som hadde dobla treningsdosene fra to til fire ganger i uka etter at de hadde fått kjeft fra resten av topphåndballnorge. Skuldra sto klistra til øra, og nerveendene titta opp fra neglerøttene på glepphendte fingrer som hadde valgt feil klister i Swixboksen.
Det begynte så lovende. 1-0 og vi eide verden. Ålreit, vi var med et stykke, men så dro Runa i fra med en serie offsider, det som håndballfolket kaller kontringer.
På åtte mål stoppa det fullstendig opp.Vålerenga måtte ha ti forsøk før det niende vålerengamålet kom. En nybanka debutant gikk slukøra til garderoben med 6 baklengs i sekken.
I pausen snakka jeg litt med Vålerengas mentor, Frode Kyvåg. En enveissamtale som gikk like raskt som håndballmål triller inn, og som jeg følgelig ikke fikk med meg en dritt av. Men jeg oppfatta noe om at vi ikke skal eller skulle avskrive laget selv om det var mye individuelle feil, selv om det var altfor få kollektive angrep, og selv om gutta søkte streken for tidlig.
Speaker’n, som jeg betrakter som vår mann, skuffa stort med å holde seg upartisk kampen i gjennom, og i pausen røpet han at det var en dårlig håndballkamp, og det var jo greit å vite for oss som sjelden eller aldri har overvært slike målorgier.
Jeg har vel sjelden sett så mange spikre i kista noen gang som på Oppsal klokka halv fire en lørdags ettermiddag, derfor drøyde jeg pausen med altfor mange pølser.
Dessverre, for det skjedde litt av hvert inne i hallen som jeg altså gikk glipp av.
Opp på siden og forbi – men det holdt ikke helt fram
20-20 lyste tavla før jeg fikk tørka sennep fra trøya. Jøss. Umulig å høre hva som hadde hendt og hvordan. Jævla trommer! Døve bønder. Men bønda på banen sleit, det var det viktigste. Dessverre sleit dem ikke forgjeves. De kapra et ufortjent poeng mot et Vålerenga som ikke var til å kjenne igjen etter hvilen. Lagene veksla på ettmålsledelsen, Runa så ut til å fikse det mot slutten, men Vålerenga skulle ha klart denne greia her. Uten den sørgelige starten hadde dette vært lett match.
Men det er vel sånn håndball er. Det er altfor mange mål.
Affal den gærne veien.