Vålerengas fotballrevolusjon tar velfortjent ferie. Fortsettelse følger neste år. Da skal vi bli enda bedre.
Torpedofotball
Jeg er ikke helt klar over definisjonen på torpedofotball, men hvis det innebærer å spille trekant og firkant i rakettfart så motstanderne mister pusten av å løpe i mellom, ja, da var det det jeg så på Ullevål i går. Tromsøspillerne ble bløgga og sløyd. I går så de ut som de bortkomne oppdrettstorskene de egentlig er og hadde niks å stille opp, i hvert fall ikke før pause og i hvert fall ikke etter.
Men torpedoene? Banens store lille gigant, Fellah, klinte til med noen tafatte kinaputter av noen langskudd tre-fire ganger, og heller ikke fra straffemerket fikk han fyrt av torpedoen sin. Vi vet han kan, men i går var skuddfoten i ulage, men resten av Mohammed Fellah fungerte så til de grader at jeg allerede frykter en altfor tidlig flukt til proffliv i utlandet. Underveis i kampen gikk tankene mine til en annen knøttliten kjempe, Erik Mykland, og hvordan Fellah for lengst har passert Myggens nivå.
Rekylfotball
Enda et nytt uttrykk jeg har problemer med å skjønne betydningen av. Det er visst et forsøk på å skildre hvor vanskelig den fryktede andre-sesongen er, hvor vrient det er å følge opp en suksess. Eksemplene er mange. Vi nøyer oss med: Molde/Stabæk sølv og bronse i fjor – på raua i år. For ikke å snakke om FFK og Bodø som rykka ned i fjor etter at de tok henholdsvis søv og fjerde i 2008.
Det er Per-Mathias Høgmo som lanserer rekyl-begrepet på hjemmesiden til torskedyrkerne. Forventningene er en fryktet motstander neste sesong. Forventninger var det ikke mye av verken for Tromsø eller Vålerenga før denne sesongen. Likevel frykter ikke Høgmo rekyl, eller som den talefeilende tromsøtreneren egentlig sa: Jekyl.
Aha! Dr. Jekyll og Mr. Hyde og sånn. Skjønner. Forvandling fra flott til grusom. Bob-bob.
Sølv er ikke nederlag
Neida, ikke i år ! Men neste år kanskje. Da griner vi på nesa når gullet glipper. Og det er ikke gøy. Ikke å glippe gull, mener jeg, men å grine på nesa. Det var litt å grine over i år, ikke mye, men litt. Hønefosskampene, cupen og kanskje litt til, men stort sett var det bare å dra på kamp og glede seg. Jeg vil heller ha det sånn enn å kjede meg fram til en forhåndsbestilt, sikker medalje. Martin lover ikke gull og grønne skoger i neste år, det eneste han lover er at Vålerenga skal bli bedre enn i år. Er ikke det nok?
Selv Rosenborg kan begynne å grue seg allerede nå, etter sånne løfter. Martin innser det mange jevne supportere ikke oppfatter: Vålerenga kan ikke gjøre noe som helst med hva Rosenborg foretar seg, bortsett fra i innbyrdes kamper, da. Så målsettinga er mer enn god nok, Martin:
Vålerenga skal bli bedre enn i år.
Kontrakter
Gladmeldinga før avspark i går, var at Bojan signerte for tre år til.
– Det er jeg veldig glad for, med tanke på at spillene blir mindre og mindre. Bojan kan brukes i mange posisjoner, og er en veldig god spiller som kan starte, men også komme inn og snu kamper fra benken. Han er en veldig viktig spiller for oss, sier Andresen til TV2 Sporten
Ja, det er som jeg kunne sagt det selv. Eh..bortsett fra det med at spillene blir mindre og mindre. Det er mye jeg ikke skjønner meg på om fotball, men nå skjønner jeg enda mindre og mindre.
Men såpass skjønner de fleste: Årets sesong har vært fabelaktig. En og annen nedtur, men toppene Vålerenga har nådd ligger skyhøyt over hva gullgrossist RBK var i nærheten av i sine beste stunder. Takk, alle gutta! Takk, Martin!
Og med disse ordene fra sjefen over aller sjefer, Martin Andresen, legger vi årets sesong og dagens dagbok bak oss:
– Det har vært en liten fotballrevolusjon det vi har gjort, det er ingen som har spilt slik som oss i Norge før. Vi har en spillergruppe som er veldig treningsvillige og utviklingsorientert. Vi vil et hakk opp neste år.