Er det skadelig å spille med de beste dersom man vil bli best? Dagboka spør i dag.
Er det egentlig typisk norsk å være god
Det var vel Gro som sa det i glede over norske medaljer på Lillehammer i 1994. Ikke mindre enn en sensasjon, siden uttalelsen kom fra en arbeiderpartipolitiker bosatt på Bygdøy vel og merke, og fra en fin oppvekst på Froger skal man vite. Hele det sosialdemokratiske mantraet denne nasjonen er flaska opp på, det som sier at ingen er likere enn andre, alle har de samme mulighetene og det skal mye til før man i det hele tatt får aksept for at man er spesielt flink hvis man er en del av nasjonen Norge.
Det er typisk norsk å være god. På ski eller skøyter. Men ikke i lagidrett. Jo, forresten i kvinnehåndball og i damefotball. I ishockey? Nope. I fotball, ikke særlig ofte, men innimellom har vi jo vært litt bedre en andre.
Ta for eksempel en legende som Kjetil Andre Aamodt. Fra fireårsalderen begynte man å ane at denne gutten var mottakelig for mer trening og større fysiske utfordringer enn andre fireåringer. Så da begynte de å trene han litt mer. Som tenåring var han vanvittig mye bedre enn sine jevnaldrende, så mye bedre enn de andre var han at familien dro land og strand rundt for å utfordre guttungen. Resten er historie.
Han var vanvittig god. Så jævla mye bedre enn de andre, og man dyrka fram de ekstreme egenskapene hans fra tidlig alder. Akkurat det samme har man gjort med Aksel Lund Svindal – som i skrivende stund leder storslalomrennet etter første omgang i årets VM i Garmin Partenkirchen. Aksel Lund Svindal startet å vise lovende takter før han begynte på skolen.
Nå er han en av verdens beste alpinister – og han er norsk. Men er han typisk god fordi han er norsk? Neppe. Han er god fordi menneskene rundt ham valgte å bryte med det typisk norske: Det som sier at barn skal ikke konkurrere eller settes til å konkurrere mot hverandre før de er tenåringer. Alt skal være lek, og det er ingen vinnere bare deltakere.
Tre unge gutter fra Nes på Romerike har gått fra klubben Hvam til Vålerenga. De kjøres av sine foreldre til treninger i Oslo med ett av norges beste fotballag. Dette har fått spillerutvikler i Akershus Fotballkrets til å se rødt. Geir Frigård (som vi ikke gidder å beskrive mer enn som en som har spilt i HamKam og LSK) mener at Vålerenga har gått langt over streken. Til Romerikes Blad (hva annet) sier han det slik:
– Her mener jeg Vålerenga har trådt langt over grensen i forhold til hva barnefotballen er tuftet på. En slik selektering er ikke sunn. I tillegg er jeg bekymret over at ungene bruker så mye tid i bil. Den burde vært benyttet til å gjøre lekser eller lek med kamerater på løkka. Her burde Vålerenga vist en helt annen standard.
Javel. Men har man tatt seg tid til å spørre ungene om hva de syns da? John Rune Emilse, faren til en av spillerene begrunner valget:
– Folk får mene hva de vil. Vi har vurdert dette fram og tilbake og funnet ut at dette var den beste løsningen.
Det var altså et ønske fra spillerne selv og deres foreldre. Ikke Vålerenga som var ute på tokt for å stjele spillere – foran nesa på LSK.
Spillerutvikler i Vålerenga, Klaus Pettersen kjenner seg ikke igjen i kritikken:
– Jeg kjenner meg ikke igjen i at vi har headhuntet spillerne, spillerne kom hit av fri vilje. Vi har hatt en lang dialog med dem i forhold til om dette er viktig for dem. Man må alltid se på hva som er riktig tidspunkt for at spillere skal komme hit, i dette tilfellet føltes det riktig, sier Pettersen til NRK.
Og som om ikke dette er nok så kaster NFF seg på saken (i håp om å få noen spaltemeter). Fagansvarlig Jan-Roar Saltvik kommenterer også
– Dette handler om å bruke fornuften, det har ikke Vålerenga gjort i denne saken. Jeg synes svært lite om måten de har gått fram på her. Jeg liker det ikke i det hele tatt. Barnefotballspillere må ha grobunn i sitt lokalmiljø, sier han.
Det er i det hele tatt mange som mener noe om dette. I VPN mener vi at det må være grenser for hva folk som Frigård og Saltvik skal bry seg med, tatt i betrakning at de faktisk er satt til å være med på (i svært liten grad, heldigvis) å forvalte norsk fotballs fremtid.
Og norsk fotballs fremtid går ikke via lek, idealtid eller idealistisk filosofi. Skal vi etablere oss i toppen av Europa må vi dra nisselua opp og av hodet, stappe den i en søplekasse og gjøre som de landene vi liker å selge våre spillere til:
Finne frem til enerne så tidlig som mulig og dyrke dem frem.
Vi gjør det med skiløpere og skikjørere – hvorfor er det annerledes med fotball.