Lørdagens kamp mot Danmark var en kalkun. Et mareritt fra start til slutt. En kamp uten mening. Jeg skulle faktisk ønske at vår landslagstrener het Olsen – Morten Olsen. Han hadde tatt ut et lag der våre spillere hadde hatt en sentral rolle. Hva er det denne mannen egentlig vil?
La gå: Egil Drillo Olsen er en god taktiker. Han er en slags mester på å «telle kort» og «outs» – for å skjønne hvilken sjanser han har til å ta ut motstanderen.
Jeg håper vi kan bruke lingoen fra casinoenes verden uten å bli saksøkt av kommunisten fra Østsida, den blir på en måte sentral her.
Drillo setter seg ned og lager et lag som skal «fjerne» motstanderens evne til å score mål. Greit nok. Forsvar er viktig. Og soneforsvar er bra. Men fotball handler også om kreativitet, det uforutsigbare, det spontane – det som bryter med det etablerte. Drillofotball er byråkrati, disiplin og millitær presisjon. Og det fungerer av en eller annen grunn meget godt.
Egil Olsen spiller «tight». Han tar ingen sjanser. Han kaster Konge og Dame suited hvis har big blind, og han kaster Ess og en tier unsuited hvis han har small blind.
Fordi han vet at statistisk sett vil han tape på disse hendene. Når han selv er dealer, tar han litt høyere risiko, men den er kalkulert og basert Drillos nitide analyser av sine motstandere. Det han ikke vet om dem er det ikke verdt å vite.
Likevel: Det er noe som mangler. Det blir noe uforløst. Det finnes ikke kreativitet. Det er ikke noen rytme i spillet. Det er en monoton jævla maskin som bare gnager og gnager og gnager og spiser seg inn i motstanderens spill.
Det er ikke plass til en Fellah, en Singh eller en Hæstad på dette laget. De kan muligens få være med som benkefyll, men de får ikke spille. de som får spille er typer som brødrene Riise (hvis fotballtalent er for meg en godt skjult hemmelighet). André Muri som har tatt kvantesprang under Martin Andresen i Vålerenga blir tatt ut, men blir satt på benken.
Egil Olsen hater musikk. Han syns det er bråk. I Vålerenga går det en musikken som en rød tråd gjennom laget, klubben og supporterne. Vi synger på tribunen til vi ikke har mer å gi. Drillo svarer med å putte sov-i-ro i øra.
Hva skal man gjøre med sånt?
Det finnes mange pokerspillere. De som er det beste er ofte de som har en strategi som de stort sett følger – som de så endrer på for å forvirre sine motstandere. Det er her Drillo kommer til kort. Mannen har ikke fantasi, han er ikke kreativ og han tilfører ikke norsk fotball en tøddel.
Hans etterfølger har gjort FC København til Nordens beste lag. Drillos forgjenger tok over det som var Nordens beste lag, desserterte og tok landslaget til et bunnnivå. Spørsmålet er om Ståle Solbakken kommer til å fylle laget med benkeslitere fra småklubber i Europa, eller om han faktisk er villig til å satse talentene vi selv har dyrka fram her på berget.
Vålerenga har i alle fall bevist at det lar seg gjøre å satse på de unge og lovende. Så spørs det da, om en midtstopper som har offensive ferdigheter har noen muligheter på Norge under Drillo eller Ståle.
Jeg har mine tvil.