Helgedagboka natt til søndag 10. april 2011

Denne sitter langt inne. Jeg har bevisst holdt meg unna Macen i hele dag fordi jeg veit at jeg må vente etter den kampen jeg var vitne til i går. Den fikk meg til å tenke på oss sjøl – hvordan vi spilte før vi ble et godt fotballag. Den fikk meg til å tenke på fotballfilosofi, om landslaget og han nissen som leder en samling av sammeskrapa B-spillere fra Europa, spillere som attpåtil går hen og tar en masse poeng.

For meg handler fotball om så mye mer enn bare det å score mål, ta poeng og komme høyt opp på tabellen. Det handler om alt jeg liksom tror på her i livet. Ta for eksempel mat: Jeg tror at du blir et bedre menneske om du spiser god mat. God mat og som regel «riktig» mat, selv om jeg ikke er noen helsefrik, så setter jeg pris på mat som er laget av gode råvarer, tilberedt på en skikkelig måte med fokus på at resultatet skal bli en nytelse. Spiser du prefabrikert mat, posesuppe og junk-food oftere enn god og hjemmelaget mat – spiser du i mitt hode dritt – og da er du dritt.

Så fotball og mat? Sitter du og klør deg litt på pungen mens du drar tunga over tenna og kjenner belegget etter gårsdagens fyllekule (jeg regner med at du leser dette i morra). Hva faen har fotball med mat å gjøre? Vel, har du gode råvarer/spillere skal du vel for faen ikke legge alt sammen i ei gryte og skru på varmen og «hoppa på at det ordnar sig»? Hæ? Hva faen er det for en jævla Mikke Mus-filosofi denne svensken – som ser ut som om han kommer rett fra Hönan Agda – har dratt med seg til Stabæk. Greit nok at man har mista en del sentrale spillere – hvem har vel ikke det. Man legger seg da for faen ikke med elleve mann i forsvar på hjemmebane (med mindre man heter Norge under Drillo da).

Det må være merkelig for Veigar Pall Gunnarson å spille slik. Ikke bare merkelig – det må gjøre vanvittig vondt. Mannen er jo for pokker en av de beste spillerne i Norge når han får lov til å spille offensiv og gjennombruddshissig fotball, og så må han være med på dette pisset her. (jeg spår at den mannen er ferdig i Stabæk før St.Hans.) På samme måte må det være snodig for han doldisen Mikkel Mix Diskeurd å kaste bort talentet sitt på dette laget. Ikke bare går han og kaster på håret – hva er det forøvrig med hår og Bærumsgutter? Har de ikke hørt at det går an å se helt normal ut på håret uten at man man må:

– Ha strikk rundt panna?

– Ha en boks med voks i luggen?

– Ha langt bølgete hår som flagrer i vinden

– Være fra Afrika og bleke hanekammen oransje?

Det var Diskerud ja. Mix. Gud bedre, hva er det man vil med livet sitt når man velger å spille denne typen fotball. Destruktivt. Defensivt. Pregløst? Jeg veit at jeg snakker for en del døve ører, men det får så være. Noen sier at det er poenga som teller. Greit nok, det gis ikke stilkarakterer i fotball, men det viser seg at det er de offensisve og ballbesittende laga som stort sett vinner på sikt.

Dra et par år tibake. Vi var et drittlag. Vi spilte drittfotball. Ingen likte oss. Vi jubla når vi tok skalpen på det gode laget. Vi la oss bakpå i 2 x 45 mot RBK. Jubla over 1-1 på Lerkendal og var happy gjennom hele Østerdalen på vei hjem. Det er snart 10 år sida. Fem år seinere var vi i toppsjiktet med den samma dritten. Nå, i den fjerde sesongen med Martin bak spakene er vi det laget i Norge som spiller den desidert mest underholdende fotballen.

Om vi taper mot et mediokert drittlag, ledet av en svenske som ser ut som han kommer rett fra dansbandsgalla på båten til Riga – ja det driter jeg i. Jeg holder med Vålerenga – et lag som foredler råvarer på en måte som får meg i godt humør, som får meg til å smile og som får meg til å glemme sure tap raskere enn før.

For det er de gode laga som står på toppen av tabellen når alle kampene er spilt.