Det var en periode på 90-tallet vi bad på våre knær om å få lov til å følge en klubb som kunne levere trygge 7. plasser uten nedrykkspøkelser av noe slag. Det ser ut som om bønnen er blitt hørt, men gudbedre så kjedelig det er.
Mulig det er alderen, mulig det er årets idiotiske serieoppsett, det er i det hele tatt mange mulige forklaringer, men av en eller annen grunn så svinger det ikke rundt Vålerenga slik det gjorde før. Antageligvis henger det sammen med at årets Vålerenga er et lag som så å si aldri overpresterer – heller tvert om. I gode gamle dager så gikk Vålerenga rett som det var på heroiske nederlag, der et mannskap som spiller for spiller var langt underlegne det motstanderene stilte med kjempet som løver med ryggen mot veggen. Av og til gikk det til og med bra – slik som med Egil Olsens Vålerenga i cupvinnercupen i 1998/99, eller Kjetil Rekdals Vålerenga i europacupen 2004, eller for den saks skyld Knut Arild Løbergs og Even Pelleruds Vålerenga som reddet plassen med et nødskrik høsten 1999. Men selv når det gikk dårlig så var det å være på kamp en opplevelse man sent vil glemme. Derfor blir vi misunnelige på Aalesund som karrer seg videre i e-cupen på tross av et på papiret mye dårligere lag enn det Vålerenga disponerer. Når Vålerenga spiller uavgjort mot Sogndal hjemme og Odd borte i år så er vi allerede så lei av sesongen at vi knapt orker tanken på Sarpsborg til helgen.
Men i Sarpsborg så skal det spilles fotball, og det om vi vil eller ikke. Og vi har en gnagende mistanke om at dersom Vålerenga vinner 3-4 på rad så vil entusiasmen plutselig vende tilbake.
Heldigvis har vi mye mot oss denne gangen: det er bortebane, Per Ivar Staberg skal dømme (igjen), Stefan Stranberg har strekk og Fegor Ogude har karantene, og det mens den sentrale midtbanetrioen fortsatt ikke har bevist at de husker hvordan man skal spille fotball. Derimot så ser det ut til at Fredrik Stoor kan bli klar. Og Sarpsborg 08 sliter visst med å få friskmeldt spissene sine.
Dette er ikke akkurat den type kamp der heroisk innsats skal være nødvendig for å vinne, og det er kanskje der utfordringen ligger: Vålerenga må vinne denne typen kamper for å kunne holde gleden og interessen ved like, og det selv om serieleder Molde fikk bank i tilsvarende oppgjør.
Eller for å si det på en annen måte: la oss i hvert fall øyne en matematisk mulighet til medalje et par uker til. Ellers blir høsten uutholdelig.