Tilhørighet, samhold, identitet og supporterkultur

Lufta i fotballnorge lukter emment. Den er ikke ulik den man møter på loftet i et hus der det ikke har bodd noen på mange år. Det lukter gammel gubbe, møllkuler, gebiss og Old Spice. Hvem er de egentlig disse menneskene som ikke forstår fotballens egentlige vesen?

Fotball skal spilles i helgene. Punktum. I et tiår har Norges Fotballforbund (heretter omtalt som Forbundet) og dets kommersielle arm Norsk Toppfotball drevet et systematisk forsøk på å finne ut om fotball kan spilles i løpet av alle ukas dager til det meste av døgnets timer.

Forsøket har vært totalt mislykket. Ved å selge rettighetene til kommersielle TV-selskaper har man solgt sjela si. Rett og slett. Solgt seg til TV-fanden for å bygge opp norsk fotball. Det har ikke vært vellykket. Snarere tvert imot. Men selv om man selger seg og sitt, kan man ikke regne med at andre som deltar eller er med som aktør på samme arena er villige til å selge sjela si.

I mange år var vi var rimelig alene om å ha ekte supportere i Vålerenga. Stiftelsen av Klanen som en uavhengig supportergruppe etablerte også supporterkulturen i Norge. Stifterne (med blant annet Krystad i spissen) ønsket seg en supporterklubb etter engelsk mønster. Supportere som levde og åndet for klubben skulle samles under samme tak. Man stod samla i medgang og motgang – som regel var det motgang man stod i.

Og det samla folk. Motgang var synonymt med Vålerenga på nittitallet. Mulig at vi rykka opp i 1997 og tok cupgullet, men det var stort sett motgang. Og av motgang vokser det fram en egen kultur. En kultur bygget av fandenivoldskhet, selvironi, selvpining og mye humor. Til tider veldig drøy humor. Tar man en titt på fanzinene fra den tida (De ligger nede på Bohemen faktisk.) så kan man jo få lettere bakoversveis. Det første man tenker på er sjikane. Det andre man tenker på er at Klanen må ha vært overbefolket av infantile, pubertale gutter med alt for mange ”feilkoblinger” i topplokket. (Les: ADHD)

Tar man en titt på supportersangene som etablerte seg i denne perioden, så er det vel ikke til å unngå at man får de samme assosiasjonene. Her er det mye fokus på kjønnsliv (særlig analsex), vold, rus og trakassering av folk fra andre steder enn Oslo ØST.

Likevel kunne vi oppleve at folk kom i tusentall for å se på Klanen. Og vi fikk stadige hilsener fra andre lag for den entusiasmen vi tok med oss landet rundt. Det tok da heller ikke lang tid før de andre store klubbene fikk egne uavhengige supportergrupperinger. Malen var den samme. Man bygget en identitet rundt det å holde med et lag, og distanserte seg fra vanlige tilhengere som kun fulgte laget for fotballens skyld.

Og det er her et sentralt veiskille i norsk fotball oppstår:
Den bærende kraften i det å være supporter handler ikke nødvendigvis om laget spiller bra fotball, at det scores mange mål og at man kjemper om å vinne serien. Det handler like mye om tilhørighet, om samhold og om identitet. Man blir ikke bare gira av å se Vålerenga, Rosenborg eller Lillestrøm spille kamp. Man blir gira av å være med på noe som er større enn det lille man er selv.

Etter hvert tar entusiasmen om eget lag fullstendig overhånd. Kjærligheten styrer mye av hverdagen, og det sosiale nettverket består stort sett av mennesker med samme forhold til laget og klubben. På arbeidsplassen trekkes man mot dem som har den samme klubbtilhørigheten.

Supportergrupperingen kan sammenliknes med en stamme. Man er medlem av en stamme som har faste ritualer og en indre selvjustis som angår hvordan man kan opptre innad i stammen, og utad på vegne av stammen. Dette er både skrevne og uskrevne regler for levesettet i stammen. Det er som regel stor takhøyde, men det er visse koder man ikke skal forbryte seg mot, og det er visse typer oppførsel som ikke aksepteres.

Den mest sentrale regelen er at man skal ikke foreta seg noe, eller uttrykke noe som kan skade laget og klubben man holder med. Med andre ord: Kødder du med eget lag – bevisst eller ubevisst – vil det vanke sanksjoner.

Innenfor stammen er det også et hierarki. Både et synlig og et usynlig system der man blir plassert utfra gitte kriterier. I Klanen er det synlige skillet mellom dem som har mulighet til å uttale seg på vegne av supportergruppen og de som ikke har det. Ellers så har man det man kaller en ”flat struktur”. Men som i alle andre lag av samfunnet har det oppstått et uoffisielt hierarki innad i Klanen. Et hierarki som baserer seg på hvordan de ulike subgrupperingene i Klanen ser på seg selv og sitt virke.

Her er vi ved kjernen i hele saken: De finnes ulike grupperinger som ”kniver” om å bestemme, eller rettere sagt de konkurrerer innad om å være den mest autentiske supporteren. Dette da etter gitte kriterier for supporteradferd. Det er sentralt å forstå dette for å kunne forstå hvorfor noen supportere i Bergen kunne stå å synge ”La ham dø, la ham dø” da Carl Eirik skulle hilse Brann stadion.

Smakløst?

Uforskammet?

Tja. I et supporterhode er det å psyke ut motstanderen og motstanderens supportere den mest sentrale. Når en spiller ligger nede, synger det andre lagets supportere nidviser mot spilleren som ligger nede. Kjente varianter av ”La ham dø/blø” finnes i alle land og i alle klubber. Målet er jo å gjøre narr av han som ligger nede. Følger man denne logikken så er det jo ikke forskjell på en spiller som ligger og vrir seg i smerte mens kneet er 90 grader ute av stilling. Hans karriere er mest sannsynlig over. Torp falt om med hjertestans, og var heldig som lever i dag. Fotballkarrieren er over, trist nok for Torp. Men for et medlem av supporterstammen til motstanderlagene til Brann er det jo en bra dag – fordi motstanderen er svekket. Hvis man da følger logikken som ligger til grunn for det å være en stamme av supportere for et fotballag.

Å skulle sensurere denne måten å uttrykke seg på er meningsløs, og den bryter med hele fotballens vesen: Det å skape følelser, det å skape engasjement det å skape samhold.

Gleden av å se eget lag prestere skal likevel ikke komme i skyggen av det å synge hatsanger og nidviser mot andre lag og andre supportere. Det er essensielt, og det er her Klanen alltid har skilt seg fra andre supportergrupperinger. Vi trenger ikke å bruke det meste av tiden på å rakke ned på andre lags supportere, og vi gjør det heller ikke.

I bunn og grunn handler egentlig ”Torpsaken” om hva man mener at fotball skal være. De høye herrer i Forbundet mener at fotball er idrett. På idrettsarrangementer er det utøverne som har hovedrollen, og det er det som skjer ute på banen som er det interessante. Dette er folk villige til å betale for. Enten ved å komme på kamp, eller ved å sitte hjemme i sin egen sofa og se idrett på TV. I dette perspektivet er supporterne et biprodukt. En rekvisitt man har tilgjengelig for å skape ”stemning”. Men ikke noe mer. Og helst bør de holde seg for gode til å skape for mye bråk. For bråk på tribunen kan gi et dårlig omdømme, og da kan publikum komme til å svikte både ved at de ikke kommer på kamp eller kjøper tilgang til TV-signalene som sender kampene på TV.

For supportere – og det er jo oss – så er bildet noe annerledes: Vi går på kamp fordi vi vil se vårt eget lag mot andre lag. Det primære målet er at laget vårt skal vinne – selvfølgelig. Men veien dit er et rituale. Og det er det som kjennetegner en stamme: Selve gjentakelsen av det som gjør at vi knytter oss til klubben, at vi knytter bånd til hverandre og at vi kan le, banne, spytte, gråte og juble sammen. At vi kan stå samla som en stamme av krigere som skal ut og støtte hverandre i kampen mot fienden. Det andre laget på banen ja, men også det andre lagets tilhengere.

Å redusere fotball til et underholdningsprodukt er en total avsporing i denne sammenhengen. På sikt vil dette framprovosere et enda klarere skille mellom Forbundet og supporterne. Så kan man spørre seg om mediene vil ha Forbundets fotball eller supporternes. Og her må de faktisk velge – det går ikke an å si ja takk begge deler.