To 1-2-tap på rad og vi har plutselig havna i ingenmannsland. Sånn skjer når spillerne ikke er interessert i å gutse utpå banen.

Kampfakta

Vålerenga – Fredrikstad 1-2 (1-1)
Tippeligaens 28. runde – Ullevaal Stadion 31.oktober 2011 –  11.000 tilskuere

Mål:
0-1 Hans Erik Ramberg (23)
1-1 Morten Berre (37)
1-2 Etzaz Hussain (61)

Dommer: Per Ivar Staberg, Harstad.

Gule kort Vålerenga: Veigar Páll Gunnarsson, Kristofer Hæstad, Mohammed Fellah,Dawda Leigh
Gule kort Fredrikstad: Andreas Landgren, Celso Borges, Jørgen Horn

Vålerenga (4-2-1-3): Lars Hirschfeld – Fredrik Stoor (Dawda Leigh fra 68.), André Muri, Andreas Nordvik, Stefan Strandberg – Kristofer Hæstad (Yssouf Koné fra 65.), Fegor Ogude – Bojan Zajic – Morten Berre (Mohammed Fellah fra 75.), Veigar Páll Gunnarsson, Håvard Nielsen.

Fredrikstad (4-3-1-2): Jon Masalin – Andreas Landgren, Vidar Martinsen, Jørgen Horn, Joachim Thomassen – Hans Erik Ramberg, Khalifa Jabbie, Amin Askar (Mads Hansen fra 88.) – Etzaz Hussain (James Keene fra 87.) – Celso Borges, Tarik Elyounoussi.

Kampinntrykk

Jeg lovte VPN-gjengen å skrive et lite kampreferat, men jeg angrer  allerede. Hva skal man skrive om en så intetsigende kamp?

Jeg noterte meg noen få situasjoner i første omgang: Ramberg scorer for Fredrikstad på et langskudd som går via ryggen til Kristofer Hæstad og i tverrliggeren og i mål. Det er vrient å forsvare seg mot sånt. Det var åpenbart mot spillets gang, men vi hadde bare hatt en sånn brukbar sjanse, ikke kjempestor.

Deretter har jeg bare notert: Tarik er ei jente. Jeg skjønner hvorfor han falt gjennom i Nederland. Makan til pinlig og pinglete opptreden skal man lete lenge etter, og ble bare på merkelig vis toppet av en av Tariks medspillere i andre omgang.

Morten Berre på landslaget runget plutselig taktfast på stadion. Da hadde han gjort sitt fjerde mål på fire kamper, og 1-1 ved pause var  et greit resultat.

Kampen åpner seg noe mer opp etter sidebytte, ikke minst etter at vi  driter oss ut med ekstra midtstopper i angrep og Fredrikstad får kontre inn 2-1. 4 mot 2 spillere er rått parti, og plutselig skriver alle avisene om at Hussain senket gamleklubben.

Det føles som om vi i perioder spiller firkant mot Fredrikstad innenfor deres 16 meter, men de veldig store sjansene uteblir. To minutter før slutt hører jeg bare en rope: Er det mulig? Vi hadde en brukbar mulighet. Like etterpå ser jeg fra 20 meters hold at Jørgen Horn bruker ulovlige midler og Veigar burde faktisk fått straffe, men dommeren blåser ikke. For alt jeg vet burde Fredrikstad også hatt straffe i kampen.

Dommeren makter også å unngå det gule kortet når Amin Askar viser sine mest usympatiske sider. Ikke bare legger han seg ned for å dø en gang før han spetter oppp igjen og er klar etter et par minutter, men jaggu er han frekk nok til å legge seg ned igjen under kampens gang samtidig som dommeren bare vifter spillet videre. Hvis ikke det kvalifiserer til gult kort, kan det egentlig være det samme.

Vålerenga fikk svært lite til og virket uinteresserte. Fredrikstad fremsto som et ordentlig møkkalag, men de sikret kontrakten og da driter de vel i det.

Spillerbørs Vålerenga 4-2-1-3

Lars Hirschfeld – 5

Fredrik Stoor – 4
Andre Muri – 4
Andreas Nordvik – 5
Stefan Strandberg  – 4

Kristofer Hæstad – 4
Fegor Ogude – 5

Bojan Zajic – 5

Morten Berre – 6 BB
Veigar Pall Gunnarsson – 4
Håvard Nielsen – 5

Innbyttere:

65 min: Kone – 4
67 min: Dawda – 4
74 min: Fellah for kort tid

Sluttkommentar:

Fredrikstad kjempa oss ut av stil og alt. Vålerenga hadde gode perioder, og FFK hadde litt flaks på førstemålet. Men de jobba knallhardt, vi jobba bare hardt. Skal du ta medalje må du jobbe knallhardt. Det var bittert å se at man jobber hardere for å unngå nedrykk enn man jobber hardt for medalje og Europa. Derfor taper vi.