Selv den mest innbitte motgangssupporter er glad sesongen snart er over, den handlet ikke om real motgang, men om dårlig innsats. Når er nok nok?
Da har vi klart å rote bort medalje og europaspill på de tre siste kampene. Fra å ha mista motet helt etter en elendig vårsesong, løftet Vålerenga seg tidlig på høsten og ga oss tro på noe anstendig. I stedet daua det hele og Vålerenga ender som de har stått fram det meste av sesongen, som en dørgende kjedelig middelhavsfarer.
Skylda for dette ligger mest på spillerne som stiller til sesongstart i svak form, og det definerer hele sesongutviklingen for oss med svake kamper og unødvendige skader under oppkjøringen. Når laget endelig sitter blir vi bra igjen, men slitasjen fra tidligere på sesongen og en for tynn stall og gule kort gjør at vi driter oss ut til slutt. Skylda ligger således også på ledelsen, på Martin og ikke minst Haakonsen. Greit nok at hvert eneste salg og hver eneste avgang der og da kan forklares og grunngis godt. Men både hovedtrener og sportsdirektør har mista helhetsbildet siden de enten ikke har holdt noen igjen eller skaffet nok erstatninger. Og om det er klubben som av økonomiske grunner har nekta dem å hente nye folk, bærer de også skyld.
Men mest av alt er det spillerne sjøl. I Drammen søndag var de vel ikke helt håpløse, men vi hadde følelsen av å se et fotballag som egentlig ga opp da gullet var tapt, et lag som egentlig har mest lyst til å slippe å reise ut i Europa. Vi håper vi tar feil.
Hvor lenge skal vi egentlig vente på at prosjekt Martin skal slå til? Hadde det ikke vært for fjorårssuksessen hadde det vært over nå.
Sånn er sølvmedaljens bakside.
Vålerenga i dag
Sportsquiz og Champions League på Bohemen
Det er nesten så man skulle ønske vi ikke vant sølv i fjor, for da hadde det vært større håp om nødvendige endringer.
Trur ikke løsninga er å sende Martin på båten. Mye har gått på trynet, og en del later til å være hans skyld. Samtidig som vi spør oss hvorfor alt som gikk rævva gikk rævva, må vi også ta med oss de kampa som førte oss inn i medaljestriden, den stimen av gode resultater mot mye av de andre "storklubbene". Hva var det vi gjorde riktig der? Unødvendige trenerbytter betyr fort mye nye, uprøvde spillere samtidig som en del forsvinner, ny spillestil og filosofi skal implementeres, og plutselig sitter vi midt i sumpa (hørte jeg noen sa Keiko?)
Bra dagbok! To av de viktigste faktorene i fjorårssesongen var Moa som hele tiden truet bakrom, samt at alle lag var redde for farten til Luton Shelton. Nå når begge disse er borte uten at de er erstattet med like spillertyper kan motstanderne konsentrere seg om å tette alle de romene på midtbanen som vi fikk utnytte i sølvsesongen.
Endelig noen som skjønner verdien i å ha spillere som er utenfor måten å spille på. Noe motstanderen må ta høyde for i TILLEGG. Nå¨er det kun rommene som skal dekkes. Er ikke veldig imponert hverken av Carew eller Norge! MEN ser noen verdien i å ha en Carew som skaper utrolig mye plass til andre som kan spille fotball? Eller verdien i å ha en Leonardsen som hele tiden gikk på løp? Ingen av de 2 nevnte er fotballspillere, og Norge har ingen fotballspillere rundt, men vålerenga har det, vi trenger bare et par spillere som kan true motstanderen på andre måter. Slik at Fellah, Singh, Nielsen og de andre kan boltre seg i de ledige rommene. Banalt eksempel: kjøp inn Usain Bolt og Årøy, det gir oss fler strenger å spille på!