I dag tilbyr vi fotballfaglig tyngde som kan komme godt med for dem som trenger det
– Vålerenga har skuffet mange. Det har blitt for omstendelig. Veldig viktig å ha et godt pasningsspill, men målet må være å komme til flere gjennombrudd. Evnen til gjenvinning ved balltap er for øvrig interessant og imponerende, selv om de er sårbare hvis motstander spiller seg ut av gjenvinnings-presset
Sånn skildrer treneransvarlig i fotballforbundet, Dag Riisnæs, sitt gamle lag anno 2011 i et blogginnlegg på NFFs nettsider. Her tar han for seg hvert lag i Tippeligaen og sier seg egentlig enig med dem som mener Tippeligaen har vært dårligere enn på flere år. Er du en lettvekter i fotballdiskusjoner generelt og mangler argumenter omTippeligaen spesielt, er det bare å sette deg ned å pugge deg opp til å bli en fotballfaglig tungvekter.
Det gjenstår dessverre enda en runde i eliteserien, men den rokker selvsagt ikke på kjennetegnene for Tippeligaen i år slik Riisnæs ser det:
– Klubbene med det største potensialet innfrir ikke. RBK, VIF, Viking og Brann bør være best i Norge, men er det ikke. Brann er unnskyldt i år på grunn av svekket mannskap.
– Mye mål. Tyder på at trenerne prioriterer angrep mer enn forsvar.
– Mye dårlig forsvarsspill, både individuelt og strukturelt.
– Flere lag er gode i gjenvinningsfasen (rett etter balltap). Da får man angripe i ny bølge, i stedet for å måtte forsvare seg.
– Mange lag har stor variasjon i angrepsspillet, og spiller etter klare prinsipper. Spiller kort når det er rom for det, lenger når det er trangt. Også variasjon mellom possession-orientert fotball og en mer direkte stil.
– Mye 4-2-3-1, der de gjør følgende i etablert angrep: Brede stoppere, høye backer, to sittende midtbanespillere, innoverkanter, truing av mellomrom og bakrom samtidig. I forsvarsspillet lar de egen mellomromsspiller ta ut en dyp midtbanespiller hos motstander, sånn at de kan ha sine egne to dype som en skjerm foran stopperne. Da nekter de motstander å utnytte mellomrommet.
– Stor variasjon i formasjonsvalg. Selv om hvordan du behersker formasjonen er langt mer interessant enn tallene i seg selv.
På mange måter samme trender som for resten av Europa. Det mest særnorske er mye mål, i tillegg at det generelt scores mye på dødball i Norge. Det høye antall scoringer trenger ikke være noe kvalitetstegn, tvert i mot. Det ser vi på Europacup-resultatene.
Så håper vi på en nivåheving i 2012!
Om det er noen som syns denne dagboka ikke er særlig vålerengarelatert, ber vi dere lese den siste setninga på nytt.
Og god bedring til Solli, som brakk beinet på engatreninga i dag