VPN suger Freddy fordi han fortjener det !

Jo, da, av fotballspillere det er mange over og mange ved siden, men som lojal klubbspiller er det få som rekker Freddy Boy til anklene. Han er en av klubbens virkelige legender, han er – alt tatt i betraktning – kanskje den flotteste spilleren Vålerenga har hatt. Og vi har hatt mange!

Moderne fotball og moderne spillere
Fotballen har forandret seg fra sin spede start. Og spesielt har den forandret seg mye de siste 20 årene. Mer inntekter, høyere sponsorbidrag, mer TV-penger og ikke minst: rikere spillere.

I takt med den utviklingen har det blitt færre og færre spillere som kan kalles klubbspillere, eller endog klubbhelter. Det handler om karrierer og det handler om fristelsen eller drømmen om klubb-bytter som gir mer status og mer penger.

Som supportere har vi måtte akseptere den utviklingen. Medaljens forside har vært rikere klubber som kan skaffe dyrere og bedre spillere. I alle fall tilsynelatende. Men for oss er det også viktig at det finnes spillere som faktisk er glade for å være i «sin» klubb, en klubb de føler noe spesielt for og som det ikke er så lett å forlate. Denne artikkelener en bortimot uforbeholden hyllest til en av de få:

Freddy dos Santos
Jeg er selv for ung til å ha opplevd bohemene på 60-tallet samt 80-tallsheltene. Sånn sett har jeg ikke det forholdet til de gamle klubbheltene som man kanskje burde ha. Men fra 90-tallet husker jeg godt spillere som Kongen, Morten Kihle, Ørni, Espen Haug og sTore Krogstad. Fra hockey’n var det Rune Fjeldstad, Marius Rath og ikke minst Øystein Olsen. Så har det ikke vært så mange klubbhelter siden det. Tom Henning Hovi sleit seg til en fortjent status som ikke bare handlet om fotball-kvalitet, men solide holdninger og en erklært og troverdig kjærlighet til Vålerenga. Som i det minste lignet på det vi tribunegnomer føler.

Og så er det Freddy da.

Freddy starta som sin fotballkarriere i Vålerenga før han var på en rundreise i andre klubber og igjen endte tilbake i Oslo Øst sin stolthet. En klubb han sier han bryr seg ekstra mye om. Og jeg tror han på det.

Gjennom sin tid i Vålerenga har han blitt den spilleren som har mest obligatoriske kamper for klubben. Han har vært en strålende ambassadør for klubbens gode og inkluderende verdier. Han har stått støtt når stormen har blåst, han har tatt imot kjeft som en mann og han har stilt opp for alle som har bedt han om det.

Freddy kaller seg selv i sin bok for en «ganske god» fotballspiller. Jeg tviler ikke et sekund på at det er mange samtaler på pøbbene i Oslo og ellers der man har humra litt over det. Ganske god? Hva med passe god? Eller bare litt god?

Min påstand er allikevel at Freddy hadde fått en plass på samtlige tippeligalag mens han har vært i Vålerenga. Kanskje hadde han også fått mer penger. Da VPN så på fotballbørsene i media de siste årene og samlet tallene, var Freddy solid forankret på midten av skalaen. Han er ikke den beste, men han er definitivt ikke dårlig. Han er anvendelig og har spilt på alle posisjoner unntatt keeper. Når en klubb trenger en spiller som gjør jobben på mange måter, er det gull verdt med en som Freddy.

To år var han også vår toppskårer. Mange mål var på straffe, men Freddy fiksa flere lekre spillemål også. Det har vært noen blaute vitser om de lange innkastene hans også, men spesielt etter at Muri kom til Vålerenga har de faktisk resultert i flere mål og mange sjanser. Hadde de ikke gjort det hadde han ikke tatt dem. Det er ikke verre enn det.

Ambassadør og gledesspreder
Så har Freddy også andre viktige kvaliteter enn bare fotballspillet. Han er en humørspreder og en fantastisk rollemodell for de unge og nye spillere. Akkurat det siste har vært viktigere enn noensinne med de nye talentene som Vålerenga har produsert. Freddy viser vei og holdninger, både for kidza og for innkjøpte ferskinger.

Det har vært noen nedturer og. Men ingen har tatt dem mer på alvor enn Freddy selv. Den kvelden vi sto på tribunen i Brugge og Freddy missa straffen som kunne brakt oss til Champions League tilga jeg ham det allerede før ballen lå i ro. Hadde straffetakeren hett Tobias Grahn, hadde jeg ennå ikke tilgitt ham. Freddy, det er ikke glemt, men det er tilgitt.

Da VPN ble 10 år var flere av spillerne invitert. Vi ba Freddy og Amund Skiri si noen velvalgte ord. De begrenset seg ikke til det. Derimot fikk vi en 11 minutter lang hyllest i en visesang. Med herlig bitende humor («VPN er som en dame som er premenstruell hele tia»), men også med hjertevarmende ord som viste at Freddy (og Amund) kunne sette seg inn i hvordan supportere har det. På ordentlig.

Freddy har også en multikulturell bakgrunn. Det har gjort ham til en naturlig ambassadør for Vålerenga mot Rasisme, et prosjekt som har vært et av de mest definerende og viktige for Vålerengas styrke som en positiv merkevare. Freddy har ikke bare skrevet en bok, han har også lest mange. Han er en kar som har gått på universitetet og skaffet seg en bredere horisont enn de fleste fotballspillere. Kanskje også derfor han er bedre rusta til å møte media og supportere.

Freddy tør nemlig si hva han mener, selv om det ikke alltid er musikk i supporterører. Som for eksempel med Carl Erik Torp-hendelsen i Bergen i år. Jeg likte ikke at Freddy ble med på hylekoret, men han sa det han mente, ikke det andre ville at han skal si. Det gir en viss troverdighet.

Punktum, men kanskje ikke helt slutt …?
Så var det punktum for Freddys karriere som spiller mot Stabæk i sesongens og hans siste kamp. Det var småglissent på tribunen slik det er i norsk fotball nå etter at man har strukket både den sportslige og økonomiske strikken for langt. Men jeg er sikker på at nærmest samtlige som var der kom nettopp fordi det var Freddys siste kamp. Samtlige rundt meg ga uttrykk for det, og slik hyllesten var for Freddy i 90 minutter tror jeg nok de fleste følte det likt. En kamp som var sportslig sett uinteressant ble den beste kampen jeg har vært på denne sesongen. Rørt til tårer så jeg Freddy smile og kose seg på banen. Vi drømte om at han skulle få skåre et siste mål (også i denne sesongen) og da dommern overså en klar straffe til Vålerenga trodde vi det ikke ville skje. Men nærmest som en poetisk drøm ble det jammen en straffe allikevel. Hjertet gjorde et hopp og et øyeblikks frykt for at Freddy ikke skulle få ta straffen, ble raskt borte da han fikk ballen. Den neste frykten var at Freddy skulle ta en «Brugge».

Men som om han aldri hadde gjort annet, klinka han ballen midt i og rett under tverrliggern og hele stadion jublet som om vi skulle ha slått bøfla i cupfinalen. Det var sann lykke for oss alle og et fantastisk verdig punktum for en legendarisk Vålerenga-karriere.

Freddy, vi takker deg fra bunnen av vårt råtne, fordrukne og kebabforspiste hjerte. Du er en av Vålerengas virkelige legender, og til den dagen jeg går i grava vil jeg huske deg som en av de flotteste Vålerengaspillere vi har hatt. Jeg håper du vil bidra på en eller annen måte til Vålerengas fremtid også. Og jeg er trygg på at du aldri blir en bitter gammel drit i TV-studioet til TV2.

Tusen takk, Freddy. Tusen takk !