Andresens risikoprosjekt

Vålerenga skal være en norsk utgave av Barcelona. Aftenpostens kommentator omtaler det som et risikoprosjekt.

I forrige uke kom Martin Andresen hjem fra sitt fjerde besøk i Barcelona. Han sier til Aftenposten at den viktigste lærdommen er å studere hvordan de skaper gode fotballspillere og hva slags struktur de har i fotballakademiet sitt. Der får de lov til å spille på en måte som utvikler dem som fotballspillere, sier Andresen.

Kommentator Ola Bernhus, Lillestrøm-supporter og ekssportsredaktør i Dagbladet og TV2, ønsker Martin lykke til, men mener det er større grunn til å håpe enn å tro på prosjektet. Bernhus skriver:

– Arbeider imot Martin

“Hvorfor være skeptisk? Kanskje mest fordi det er underliggende krefter i norsk fotball som arbeider imot Martin Andresen og den typen fotball han ønsker å få til på Valle… Siden 90-tallet er det opplest, om ikke vedtatt, at norske fotballag spiller ikke slik”, skriver han.

Vi sendte derfor e-post til ekssportsredaktør i Dagbladet, nå sportskommentator i Dagbladet og landslagstrener i futsal, Esten O Sæther:

Hva er din kommentar til Ola Bernhus sine tanker? Hva kan det komme av at han og andre i norsk fotball mener dette? Hvordan vurderer du Martins prosjekt – er det vanskeligere å få til enn hva andre norske tippeligalag prøver på?

– Utfordring i egen klubb

– Det er en myte at norske klubber må spille innen de samme rammer som har formet fotballen vår de siste 20 årene. Selvsagt har Drillos fotballfilosofi preget en hel generasjon, men ikke på den måten at den blokkerer muligheten til å trene inn alternativer. Utfordringen ligger i egen klubb, ikke i hva et  flertall av norske ledere og trenere måtte mene om hvordan vi best spiller fotballen vår.

– Da er stikkordene systematikk og tålmodighet. Enhver effektiv spillestil må formes over tid på treningsfeltet og gjennom år i hele klubben. Jeg kjenner ikke detaljert til hvordan dette gjøres i VIFs yngre avdeling, men i beste fall håper jeg at A-lagets forsøk nå bestemmer hele fotballtenkningen. Det betyr et resultatavslappet barnearbeid med fokus på småspill og pasningsforståelse/evne. Det må bli naturlig for spillerne å ville ha ballen. Som futsaltrener må jeg på nytt nevne at bevisst bruk av futsal i innendørstrening for unger er vesentlig siden denne noe mykere ballen gir bedre mestring og mer spillglede.

– Gjennom juniorarbeidet må spillestilen forsterkes med øvelsesutvalget (helst mest firkantvarianter og spill) og vektlegging av forbedret hurtighet (evne til rask forflytning). Igjen er resultatene ikke viktige i seg selv. De må komme som en konsekvens av bedre ferdigheter. Sannsynligvis er det viktigere å jobbe fram gode sosiale holdninger der fotballen bare blir en del av de unge spillernes hverdag.

– Raskere ballvinnere

– Så blir utfordringer for VIF å ha en innkjøpspolitikk som samsvarer med ambisjonen om å eie ball.  Her er det også vesentlig å se etter stor fart/stor arbeidsradius. Et ballbesittende spill betinger evne til hurtig gjenvinning. Da er typevalget viktig. Jeg skulle gjerne sett at VIF hadde flere raskere ballvinnere samt høyere fart på backer/kantspillere. Dette er vesentlige egenskaper for å få gjennombrudd med en ballkontrollerende stil.

– Oppsummert dreier alt dette  seg om samspill gjennom en hel klubb der ledelse/trenere og tilhengere over tid løfter fram et spill med identitet.  Ut fra den tålmodigheten som allerede er blitt vist, gir det VIF en grei sjanse til å lykkes, men jeg tror at det samtidig krever en enda mer bevissst sportslig klubbledelse med et helt miljø som trygt hjelper hverandre med jobben. En slik gjennomgående klubbutvikling er ikke noe prosjekt for en enkelt ansatt trener. Dette fordrer langvarig, voksent lederskap, skriver Esten O Sæther i en e-post til VPN.