Aristokattene gjester Oslo

Aristokattene er kun slått av Bambi som Disney-favoritt blant VPNs medarbeidere. Søndag kommer forestillingen til byen, og i følge ryktene handler det denne gangen om bunnløs fattigdom uten håp for fremtiden. De slemme Kongeblå har ingen intensjon om å hjelpe skinnfellene fra Fredrikstad. 

På grunn av uendelig fattigdom har Aristokattene reist på tiggerferd i Norge. Så langt har de vært i Tromsø, Hønefoss og Skien uten videre hell. De Kongeblå har på sin side gjort seg mest bemerket som en real bande av tjuvradder. Uten videre bruk av fysiske trusler raner, røver og plyndrer de seg frem mot sommerferien. Fullstendig kynisk og totalt blottet for empati. Når forholdet til katter også er blitt relativt ampert etter «Tippen» sitt inntog på arenaen, er det liten grunn til å tro at Aristokattene denne gangen vil få med seg noe særlig annet enn knapper, glansbilder og en neve kattesand stappa så realt opp i rektum det er anatomisk mulig å gjøre.

Lagene
Så langt denne sesongen har Vålerenga vist seg som drevne poengsankere gjennom nitidig spill som lekende lett penetrerer selv det mest kompakte forsvar. Veigar er  like lett på labben som Trampe fra favorittfilmen vår. Uten å nøle et sekund kaster han seg inn i det han klarer å oppdrive av dueller på motstanderens banehalvdel. Om det, mot formodning, skulle ende med feilpasning og balltap setter han umiddelbart kursen tilbake for å hjelpe forsvaret. Strengt tatt trenger ikke forsvaret videre hjelp. Egentlig er de ikke et forsvar i tradisjonell forstand, de er mer å regne som en sylskarp elitestyrke, finslepen for angrep dypt inn bak motstanderens linjer. Om nødvendig med livet som innsats og med en stadig overhengende fare for å bli avslørt og tatt til fange. På denne måten blir motstanderen nøytralisert allerede før de rekker å angripe.

Selvsagt skal vi ikke her glemme evigunge Berre. Fulladet med testosteron jager han på som en torpedo, og med sitt sjeldent gode overblikk er han umiddelbart på rett tid til rett sted lenge før motstanderen forstår hva hverken klokka eller hvor nord på kartet er. Av livsfarlige våpen i arsenalet til bøllelaget Vålerenga, må også Dawda nevnes. Kompromissløst raser han nedover kanten og avleverer baller som mest kan sammenlignes med «fire and forget»-missiler. Bare å glemme hele greia med andre ord.

På motsatt banehalvdel står altså en gjeng kattepuser. Søte katter, det kan vi til nød leve med, verre er det med de skabbete. Enda til er de fullstendig umotiverte for å yte den innsatsen som kreves mot en hardtkjempende bande fra Oslo Øst. Selv da de tok i mot Sandnes/Ulf i håp om penger, poeng og klapp på skulderen, slapp de inn ikke mindre enn fire mål. Det er en fattig trøst uansett hvor lite bemidla du måtte være. Altså, det holder ikke å krype sammen i en ball, male litt og håpe noen klør deg bak øret. Det må kjempes, ytes maksimalt og kriges. Du må være sulten på seier og poeng. Som Kongeblåbanden er.

Trenerne 
Tom Freddy Aune trener Aristokattene. Fornavnet gir muligens mer assosiasjoner til svingdørsoning på Ila og omgang med vaskebjørnbander hvis rykte mildest talt er frynsete. Her lurer navnet alle. Tom Freddy er sjefspus og gjemmer seg helst under et pledd på sidelinja mens kattene hans kjemper for livet på gresset. Tapet tilhører laget, ikke ham selv. Tjuvpakket fra Oslo Øst ledes av Martin. Som tidligere toppidrettsutøver forakter han alt som har med sitting å gjøre. Og pledd, det hører ondskapen til. Sammen med gjengen sin står han skulder mot skulder, seier eller tap.

Supporterne
Fra Fredrikstad kommer skikkelige supportere. Tap og vinn med samme sinn er deres mantra. Selv når klubben er i ferd med å smuldre bort som pyramidene i Giza, høster ikke det annen reaksjon enn høflig applaus. Det er pusekattene sine det! På Oslos østkant derimot sitter en gjeng utakknemlige folk. Ikke bare prøver de å se bak resultatet ved tap, de prøver også å se bak resultatet ved seier. Skikkelige røvere gjør ikke det, de holder klokelig munn og graver ned skatten i tussmørket uansett hvordan skatten ble ervervet. Vi trener på det. Å være mer takknemlige.

Uansett er det ikke tvil om at søndagen på Ullevål blir magisk. Å filleriste ellers så snobbete Aristokatter er noe som alltid er stas.