Rimibowl, hva er problemet?

Vålerenga inviterer, i samarbeid med Rimi, til fotballfest når Stabæk skal trampes enda lenger ned i myra. Det går ikke stille for seg, tenk om det rekrutteres nye supportere?

På fredag tikket en pressemelding fra Vålerenga inn på faxen til VPN. Den annonserte at Rimi har kjøpt opp arrangementet rundt Vålerengas kamp mot Stabæk og lokker med billettpriser på 50 spenn og pauseunderholdning. Reaksjonene som har kommet fra supportersiden er like forutsigbar som den er pinlig og ulogisk. Den går i hovedsak på å hate den moderne fotballen, begravelse av Vålerengas sjel og varsel om boikott av hele kampen. Mangel på logikk oppstår når det er de samme supporterne som kritiserer markedsavdelinga på Valle for å gjøre lite for å promotere Vålerenga-kampene og ikke gjøre noe for å fylle Ullevål. Det er vanskelig å gjøre slike stunt uten å ha sponsorer i ryggen som støtter opp under det økonomiske. Uten å kjenne leieavtalen klubben har med Ullevål stadion kan man anta at de 50 kronene som forlanges ved inngangen er den summen utleier skal ha for hver solgte billett. Med andre ord snakker vi om et nulloppgjør. Ingen ved sine fulle fem kan mene klubben har ryggrad til å ta en slik regning alene.

«Vår tribune, våre regler» er et stående slagord i de fleste supportermiljøer. Altså ønsker man at klubbene holder seg milvis unna det som foregår på tribuna. På samme vis ønsker supportere å holde seg unna det som foregår på banen og indre bane. Dette er klubbens område. Her finner vi motstanden mot «tinnsoldatblussing» bak reklameskilta og måten flaggborgen er organisert på. Områdene er klubbens, supportere vil ha sine aktiviteter på tribuna. Hvorfor skal supportere diktere hva slag arrangement klubben har på matta når de samme supporterne blir helt rare når klubben mener noe om tribuna? En annen sak som ikke angår denne utover å vise et mønster er reaksjonene etter blussinga i cup-kampen mot Lyn. Her har supportere og klubb blitt enige om et sanksjonsreglement. Når dette brytes av supportere og klubben følger opp med varsler om utestenging mener supporterne dette er «uproft».

Når man lever i et samfunn er det fordel å ha litt insikt i seg sjæl. Ikke minst er det en fordel å kunne analysere seg selv som en målgruppe. Dette arrangementet er ikke for de faste tribunesliterne. De synger kjerka før kamp, underholdes av kampen og pisser i pausen. Denne gangen kommer de til å gjøre akkurat det samme. Tribuna er fremdeles deres. Forskjellen denne gang er at det vil være mye mer støy utenfor stadion med folk som vil gi fra seg reklamedingser og døll musikk i pausen. Som supporter er du rett og slett ikke målgruppe for arrangementet. Du er strengt tatt ikke målgruppe for noe av det klubben finner på, foruten selve fotballkampen. Hvorfor gjør dette så vondt? Er det fordi du som stående og syngende ikke er midtpunkt i pausen da du allikevel er på dass? Er det fordi det kommer folk som ikke er supportere som er interessert i annet enn fotball men ikke har fullt fokus på deg? Svaret kan muligens være at andre lags supportere dævver av latter. Som Vålerengasupporter og styggeste gjedda i sivet bør du leve fint med at ørretkyta ler av deg. Da er de enten ikke supportere, og forstår skillet mellom klubbkultur og supporterkultur, eller de ler av deg uansett. Fordi du liker andre farger enn dem.

«Vi står sammen og kjemper», «vi vil alltid værra her» og «ingen er større enn klubben» virker noe hult nå. Samme gjør kravet om at markedsavdeliga ikke gjør noe for å fylle stadion. Skal Vålerengas kamper være en eksklusiv hendelse for de få, eller skal man akseptere at massene får ta del i det vi andre elsker året rundt? En boikott av kampen gjør ikke noe annet enn at spillerne får mindre støtte fra sine «trofaste» tribuneslitere.

Selvsagt er det flere gode punkter å kritisere hele greia på. Lise Mette Kjellberg, ICAs puppefikserte informasjonsrådgiver, bommer selvsagt stygt når hun kaller en fotballkamp noe annet enn en fotballkamp. Til nød kan Tippeligakamp benyttes, men Rimibowl høres mest ut som behandlingen krydderkrukka får av en leken tunge. Duskedamer er kleint i seg selv, men når duskedamene i tillegg tilhører Vålerenga Trolls sin argeste konkurrent blir det bare trist. Carpe Diem er vel også et Bærumsband, så alt ligger vel mest til rette for Stabæks supportere. Allikevel slår ikke det påstanden om at denne kampen er «slaget om Østlandet». Ammetåka gjør mye rart med folk, men dette tar virkelig kaka.

Er det dette som skal til for å øke publikumstallene på Ullevål? Tvilsomt. Til det vil man gjøre alt for mye i et marked en ikke forstår mekanismene i. Antagelig vil det komme noen tusen ekstra til akkurat dette oppgjøret, men det vil neppe være en varig økning.

Her er det bare å møte til kamp som vanlig og gå på dass, stelle seg i cola-kø eller trekke et putevar over hodet i pausen når musikkvideoen skal skytes.

Vålerenga er uansett for stort til å komme i skyggen av dette arrangementet.

Les mer hos VIF, kjøp protesttrøye på Skjerfboden eller vær sinna her.