Tirsdag og fint vær over hovedstaden, men Vålerenga sliter for tiden. Og ikke bare på banen. En ytterst tynn dagbok er klar.
Hva må gjøres?
Nei si det. Vålerenga sliter med middelmådig tabellposisjon, men verre enn det så sliter klubben med manglende engasjement. Egentlig så har jeg sett på dette som et resultat av den dalende interessen for norsk fotball generelt, et fenomen som i store trekk skyldes NFFs og TV-selskapenes grådighet. Etter å ha overvært Vålerenga – Tromsø så er det klart at problemet stikker dypere enn det for Vålerenga. Vi kan sitere Ice69 fra forumet:
Må innrømme at jeg synes at tribunene var et trist syn. Gaza får som det blir sagt over godkjent, men ellers er det jo nesten ikke folk. Bredden ser ut som om den er i ferd med å kollapse som syngetribune, og resten av stadion er kort og godt tom. 8000 tilskuere? Yeah, right.
Det er en massiv snuoperasjon som må til, ikke bare mht resultater på banen, men også å få interesse rundt klubben igjen. Det sies at det er mye bra i det sportslige apparatet og satsingen på aldersbestemte lag – det er sikkert riktig. Og økonomien er om ikke god, så i hvert fall under en form for kontroll. Men vi har blitt en ubetydelighet nasjonalt, og dessverre også i Oslo.
Jeg kjenner likegyldigheten overalt når det gjelder Enga, nå om dagen, og det er ikke bare fordi vi ikke har noe spesielt å spille for i TL lenger. Det er noe mer. Det er livsfarlig. Det blir en «fresh start» nå med ny hovedtrener, og om ikke de involverte innser alvoret i situasjonen og griper den muligheten som byr seg er jeg oppriktig bekymret for klubben vår.
Og mange flere med ham i tråden. En samtale på Bohemen før kampen gikk i samme lei: «Vi har ikke spill, vi har ikke stadion, vi har ingenting, Vålerenga er blitt en likgyldighet, og folk i Oslo bryr seg ikke. Det er en katastrofe at byens eneste topplag kun trekker 3000.». OK, 4000 da, men dere skjønner tegninga.
Hva skal en gjøre? Eller rettere sagt, hva skal klubben gjøre?
Tja, få orden på stadionplanene og stikk spaden i jorda, få flere lokale helter som presterer på a-laget i mer enn en halv sesong før de blir solgt, få medietalsmenn som gjeninnfører en noe røffere og mer folkelig stil, få spillere som gjør det esktraordinære på banen, sørg for å være i nærheten av enten nedrykk, cup-finale, eller aller helst medalje mot slutten av sesongen.
Alt det der vil hjelpe, men vi sitter også med følelsen at man kjemper litt i en motvind skapt av en milliard sure gamle gubber. Akkurat den vinden blir nok sei å snu.
Men et spennende trenervalg er et nødvendig første skritt.
Nei, vi var ikke jævlig mange på Vestbredden på søndag, men jeg mistenker at mange av de stemningsrapportene er skrevet av folk som står på Gaza. Fra vårt synspunkt – som faktisk står på Vestbredden – ser det både glissent og trist ut på Gaza også. Og vi synger, men ett eller annet med akustikken på Ullevål gjør at Gaza aldri hører oss.
Vi også prøver å dra i gang både "kom igjen enga" og andre slagere, men får aldri svar der oppe fra. Miniklanen derimot, de er med.
Så ting ække bra, og det er ikke meninga å skylde på noen deler av klanen (annet enn dem som faktisk ikke møter opp). Ting er bare ikke så svart/hvitt – Vestbredden/Gaza som en del av innlegga høres ut som.
Hva med å stille styret i Klanen til veggs, eller tør ikke Vpn det ?
Ikke mange klansfolk på kampene, og stemningen og tilskuerantallet har sunket som en stein under sittende klansstyre, men INGEN tør si noe eller ta opp dette….
Ingen bombe dog, folk er feige
Bra oppsummert dagbok, og egentlig litt symptomatisk at bare en har kommentert innholdet frem til nå. Visst har likegyldigheten bredt seg. 3-4.000 på Tromsøkampen, og denne gang kan vi heller ikke skylde på at kampen gikk på fredag eller lørdag eller alle andre dager enn søndag. Men jeg har forståelse for utviklingen. Å se Enga spille Martin-fotball år etter år er et brudd med alle tidligere tradisjoner for klubben. Mange ganger har jeg gått hjem fra kamp og slått fast at det hadde vært mer interessant å bruke timene på å se at gress gror. Det hadde til og med vært gratis. Og på toppen av alt ser man Martin på tv når man kommer hjem – glisende fra øre til øre mens han oppsummerer begredeligheten. Heldigvis har historien vist at supportere blir ikke borte for alltid, de kommer tilbake når det er noe å se på igjen. Og når Enga igjen begynner å å vise noe som det kan huskes og som det kan skrives historie om etterpå. Uansett hva det måtte være.